E-mail: admin@tro.dk

 

Guds lov og Guds nåde

Guds pagter gennem tiderne

Dato for offentliggørelse
13 Jan 2011 19:57
Dokumenttype
Undervisning
Emner
Den frie nåde + Den nye pagt + Den gamle pagt + Loven
Forfatter
Oskar Edin Indergaard

Dette foredraget ble holdt i Kristiansund den 8-12-02.

Guds lov og Guds nåde er nøkkelbegreper opp gjennom hele frelseshistorien. Begge begrepene er knyttet til Guds pakter med menneskene. Spenningen mellom disse er selve drivkraften- dynamikken- i frelseshistorien.

   Guds lov gir uttrykk for Guds vilje med hvordan vi skal leve.

   Guds nåde kan enten være:

 

a)    Betinget av at vi oppfyller Guds lov

b)     Eller den kan være gjort uavhengig av oppfyllelsen av lovbudene.

Vi kan derfor snakke om både betinget og ubetinget nåde. Jeg tror vi gjør en stor feil når vi har en tendens til å snakke om bare den ubetingede nåden. Når vi gjør det, så legger vi den kristendomsforståelsen som Paulus hadde, til grunn for forståelsen av nådesbegrepet i Bibelen. 

En annen grunn til at vi har en tendens til å bruke bare ett nådesbegrep, er det forholdet at det latinske ordet for "nåde" er "gratia", og det betyr "det som er gratis".

Det greske ordet for "nåde" er "charis". Det betyr "noe som skaper lykke", eller "gir velvære". Det er knyttet til et annet ord "chara", som betyr "den lykken" eller "den gleden som den opplever, som har del i nåden". (Har du del i denne nåden?)

Hebraisk har flere ord for "nåde". Ordet "hen" gir uttrykk for den "ubetingede nåden". Et annet ord er "hesed". Dette ordet er ofte knyttet til selve pakten. Når Israel holdt Guds pakt, fikk de del i nåden.

Det greske ordet for "pakt" er diatheke". Det går tilbake til det hebraiske ordet "berit". Det har sammenheng til verbet "bara", som betyr "å ete", "å spise sammen med". Det betyr igjen "å ha fellesskap med". Når man inngikk pakter, hadde man bestandig et fellesmåltid.  (Gud har inngått mange pakter med menneskene. Så er det store spørsmålet: Kan du gjøre deg nytte av den eller de paktene som er i funksjon i vår tidsperiode? Har du fellesskap med Herren?)

I utgangspunktet er alle paktene nådespakter, for det er bestandig Gud som tar initiativet til at en pakt kan bli opprettet, men til tross for det så regner vi med "betingede" og "ubetingede pakter".

Når vi skal beskrive forholdet mellom Guds lov og nåde, så må vi undersøke den i forhold til de forskjellige tidsperiodene. Guds lov og Guds nåde vil alltid være de store variablene i tidsperiodene.

   Guds lov vil også variere i de forskjellige tidsperiodene.

   Tidsperiodene er alle knyttet til en eller flere pakter.

En kan ikke gjøre som den såkalte "paktsteologien" gjør. Den operer med bare TO PAKTER gjennom hele frelseshistorien. I tillegg er disse paktene ukjent i Bibelen. De er oppkonstruert. Disse to paktene kaller de for "Guds lovpakt" og "Guds nådespakt". Dette blir altfor generelt. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter.)

Hva som gjelder luthersk teologi, så regner den med de fleste av Guds pakter opp gjennom frelseshistorien, men det er også dessverre en tendens til at man ikke tar på alvor en del av Guds pakter med jødene. Dette gjelder både paktene, oppgaver og benevnelser. Dette kaller vi for "erstatningsteologien", og den er meget utbredt i mange menigheter. Den går ut på at kirken har overtatt jødenes pakter og løfter.

Dette gjelder blant annet "Abraham-pakten" (1.Mos.1,15.), som har lovet jødene et stort landområde i Midt-Østen og David-pakten (2.Sam. 7.), som har lovet at Messias skal komme som en konge i "Riket for Israel". Disse blir fortolket til å gjelde kirkens tid.

Sinai-pakten regner man derimot med, men den feilen som blir gjort i forhold til denne pakten, er at man trekker den inn i Paulus sin teologi. Dette blir meget galt, for denne pakten er ikke opprette med kirken, men den er opprettet med jødene.

Det er en tendens innenfor luthersk teologi at man ensidig legger vekt på den spenningen som der er mellom loven og nåden. I og med at ingen kan oppfylle Mose-loven til egen frelse, så gir Gud frelsen ved sin nåde. Gud gir det som han krever. Man legger Paulus sin kristendomsforståelse til grunn for hele N.T. Det blir også galt.

Når Galaterbrevet 3, 24 sier at "loven er vår tuktemester til Kristus", så blir dette tolket dit hen at loven fører oss til Kristus. For jødene blir dette rett, for de greide ikke å oppfylle loven til egen frelse, men for hedningene blir dette galt, for de er ikke ansvarlig for den jødiske loven. Det er nåden som fører oss til Kristus.

Loven er ingen frelsepakt i seg selv, for den hadde ingen ting med selve frelsen å gjøre. Den avdekket bare synden. Den virkelige frelsespakten for jødene var Abraham-pakten. Sinai-pakten ble lagt ved siden av Abraham-pakten, slik at jødene kunne bli frelst før Jesus kom. "Den (Sina-pakten) ble lagt ved siden av (Abraham-pakten) INNTIL den ætt (Kristus) kom som løftet (løftene i Abraham-pakten) gjaldt." (Gal.3,19.)

I vår tidsperiode, som er den frie nådens tidsperiode, er det bare to krav som stilles for å bli frelst, og det er Å TRO og Å BEKJENNE. Det første får man når man blir frelst, og det andre følger automatisk. "for dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst, for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen tror en til frelse." (Rom.10,9-10.)

Mange tror at når man er kommet inn i N.T., så er man kommet inn i kirkens tid. Dette er også galt. Man ser ikke at N.T. har TO FORSKJELLIGE kristendomsforkynnelser:

 

 a) Den ene forkynnelsen er den som Johannes og Jesus kom med om "Riket for Israel".

 b) Den andre er den forkynnelsen som Paulus kom med om hemmelighetene med den kristne menighet.

Når det gjelder Jesu forkynnelse, så stilte han en REKKE KRAV for de som ville arve "riket for Israel", mens Paulus sier at nåden er gratis.

I vår tidsperiode er nåden gratis, men det har den ikke vært bestandig. I "1000 års-riket" skal menneskene igjen "tvinges inn" i forpliktelser og Guds lov. Det er ikke godt for menneskene med bare nåde. "Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet. I rettvishets land gjør han urett, og han ser ikke Herrens høyhet." (Es.26,10.)

For å forstå Bibelens innhold på en rett måte, må en ha OVERORDNEDE SYSTEMER. Det er ikke nok å si at det står i Bibelen. Det gjør alle trossamfunn, men til tross for det så kommer de fram til forskjellige konklusjoner på de forskjellige problemstillingene. Man tolker utsagnene forskjellig. Vi skal se på en del slike overordnede systemer:

 

a)    For det første må man oversette Bibelen (N.T.) rett. Det er særlig to ord som må oversettes rett, og det er ordene "aion" og "loven". Det første ordet skal ikke oversettes med "evighet" eller med "verden", men med "tidsalder", og så får sammenhengen vise hvilken tidsalder det er snakk om.

Når Jesus forkynte, så gikk frelsen ut på å få del i en bestemt tidsalder, som er det samme som "Riket for Israel". "og dette er det tidsalderlige livet at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte Jesus Kristus." (Joh.17,3.)

Når Paulus brukte dette ordet, så går det ikke på et liv i et jordisk rike, men det angår et liv i himmelen sammen med Jesus. "i håp om tidsalderlig liv, som Gud, han som ikke lyver, har lovet fra før tidsalderlige tider." (Tit.1,2.)

Hva som gjelder ordet "loven", så burde ordet bli oversatt med "lære", "undervisning" eller "instruksjon", for det hebraiske ordet som ligger til grunn for ordet "loven", er ordet "torah". Det betyr ikke "lov", men det betyr "undervisning".

Den galne oversettelsen av dette ordet går tilbake til ca.200 år før Kristus. De jødene (de 70) som bodde i Alexandria, og som oversatte den hebraisk Bibelen til gresk, var influert av gresk tankegang. De mente at dersom man holdt budene i torahen, så var det nok til frelse. Dette er grunnen til at det hebraiske ordet "torah", er blitt oversatt med ordet "loven". (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. s.89-91.)

De burde ha oversatt ordet "torah" med ordet "didaskalja", som betyr "undervisning" og ikke med ordet "nomos", som betyr "lov". Det beste hadde vært å bruke det hebraiske ordet "torah" overalt der som ordet "loven" forekommer (med en eller flere kommentarer), og så hadde det vært opp til leseren å forstå hvilken "undervisning" det var snakk om.

Når det gjelder de hebraiske Skriftene i N.T., så hadde det ikke vært noe problem å bruke ordet "torah", for vi regner med at de opprinnelig var skrevet på hebraisk.

Når det gjelder Paulus sine brever, blir dette verre, for vi regner med at han skrev på gresk, men vi kunne sette ordet "torah" i en parantes. 

Når vi leser i N.T., ser vi også at ordet "loven" har forskjellige betydninger:

 

 a) Det kan bety innholdet i hele Tanach.

 b) Det kan bety de 10 budene.

 c) Det kan bety de 5 Mosebøkene.

 d) Det kan bety budene i loven.

 e) Det kan bety sermonilovene.

 f) Det kan bety ofrene.

 g) Det kan bety budene i Jesu undervisning.

 

Når vi leser i både Tanach og i N.T, så må vi bestandig spørre oss selv: Hva betyr dette ordet i den sammenhengen som det står i?

Vi skal ta med noen eksempler, som viser noen av betydningene av ordet "loven". "Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle." (Mat.5,17.) Her betyr ordet "loven" "alt det som står i Mosebøkene om Jesu oppgaver".

"Eller har dere ikke lest i loven at prestene på sabbaten vanhelliger sabbaten i templet og er dog uten skyld." (Mat.12,5.) Her betyr ordet "loven" "ett av budene (sabbatsbudet) i 10 budsloven".

Når fariseerne spurte Jesus om hva som var det største budet i "loven", så betyr ordet her "budene i Mose-loven". (Mat.22,36.)

Når Jakob skrev om "Guds Lov", så er det både "de 10 bud", som er en del av Jesu undervisning og "Mose-loven" det gjelder. (Jakob 2.)

"For synden skal ikke herske over dere. Dere er jo ikke under loven, men under nåden." (Rom.6,14.) Her betyr ordet "loven" "hele Mose undervisning". Budene er en del av den.

Dersom vi er oppmerksomme på den rette betydningen av disse to ordene, "aion" og "loven" i lesningen av Bibelen, så vil Bibel-studiet få en helt annen betydning for oss.

De som oversetter N.T., vil ikke ha noe problem med å oversette ordet "aion" riktig. Det har de også begynt med. Vi finner igjen den riktige oversettelsen på en del steder i nye oversettelse, men hvorfor er de ikke konsekvente? Hvorfor har de ikke fullført arbeidet?

Teologene mener at vi godt kan oversette ordet "aion" med "tidsalder", når det gjelder jordiske forhold, men vi kan ikke gjøre det når vi skal gjengi sider ved Gud, himmelen eller Den Hellige Ånd. Dette er galt. Ordet skal oversettes med "tidsalder" overalt i N.T.

Gud ønsker å være nærværende hos menneskene med sine egenskaper og sitt himmelske tilbud. En tidsalder er mye nærmere til menneskene enn en evighet. Gud er interessert i menneskene og i vår jord.

Videre må vi fordele Skriftene i N.T. på en rett måte. Det er bare de paulinske Skriftene som angår vår tidsperiode, som er den frie nådens tidsperiode. De andre Skriftene angår "Riket for Israel" og endetiden- etter den kristne menighets bortrykkelse. Når vi skal finne ut noe om den kristne menighet, så må vi gå til Paulus sine Skrifter. Vi kan bruke en del generelle ting fra de andre Skriftene, men dersom vi bygger vår teologi på en sammenblanding av alle Skriftene i N.T., blir dette GALT.

Videre er det av den største betydningen at vi deler opp frelseshistorien i TIDSPERIODER. De ha alle sin egenart. De er ikke like med hensyn til forholdet mellom lov og nåde. De ender alle sammen med frafall og Guds dom.

Vi må også lære oss å sette SKILLENE MELLOM DEM på de rette stedene. Dette gjelder særlig når vi er kommet til N.T. De aller fleste menighetene forkynner at kirkens tid begynte:

 a) ved Jesu forkynnelse.

 b) ved Jesu død og oppstandelse.

 c) på pinsefestens dag. Alt dette er galt. Kirkens tid begynte først ved Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus i året 37. (Ap.gj. 9.)

Teologene har også en tendens til å skille døperen Johannes fra Jesus. Man sier at døperen Johannes hører med til Den gamle pakt, mens Jesus hører med til Den nye pakt. Dette blir også galt, for de samarbeidet og stod for det samme programmet. De forkynte "Riket for Israel", som står midt mellom Mose-loven og Paulus sin forkynnelse. Jesus forkynte ikke den frie nåden. Han forkynte den betingede nåden.

Det er følgende tidsperioder, og de har sine egne pakter. De ender alle med dom: 

 1.) Det er Uskyldighetens Tidsperiode. Den har Guds pakt med Adam og Eva. (1.Mos.1,28.) Den har bare ett bud, og det var det forholdet at de ikke måte ete av treet il kunnskap om godt eller ondt. (1.Mos.2,16-17.)

Dommen i denne tidsperiode var at Gud drev menneskene ut av Edens hage. (1.Mos.3,24.)

 

2.) Det er Samvittighetens Tidsperiode. Den har Guds pakt med Adam og Eva. (Mos.3,14-19.) I denne perioden hadde menneskene ingen skriftlig lov. Det var samvittigheten som skulle regulere forholdet til Gud. (Det er mange hedninger som fortsatt lever i denne tidshusholdningen.)

Dommen i denne perioden var syndfloden. (1.Mos.6,17.) 

3.) Det er Perioden for Menneskelig Styre. Den er inngått med Noah. (1.Mos.9,1-7.) Etter syndfloden bestemte Gud at menneskene skulle ha en øvrigheten til å styre dem. Den skulle styre over mennesker, dyr og fugler. Menneskene skulle ikke ta liv. Det vil si: De skulle ikke myrde. De som myrdet mennesker og dyr, skulle selv miste livet. De skulle ikke ete kjøtt med blodet i.

Rabbinerne sammenfattet Guds bud i denne perioden til 7 bud. Det er de såkalte "noahkittiske" bud. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. s.101.)

Dommen i denne tidsperioden var Babels forvirring og atspredelsen av folkeslagene. (1.Mos.11,8.) 

4.) Det er Løftets Tidsperiode. Den hadde Guds pakter med Abraham. (1.Mos.15,8-21 og 1.Mos.17,7-14. ) Først fikk Abraham løfter og deretter fikk han pakter. Det er bare ett bud som er presisert i Tanach angående denne perioden, og det var at alle mannfolk skulle omskjæres. Den som ikke ble omskåret, skulle dø. (1.Mos.17,9-14.)

Ut ifra studiet av Bibelen ser vi imidlertid at det også var en lovgivning i Midt-Østen før Mose-loven kom. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5, hvor jeg har satt opp 30 forskjellige lover.) 

I tillegg til dette har vi Hammurabis lover, som ble til 800 før Mose-loven og som regulerte hele området fra Persia og til Middelhavet. Den harmonerer med Guds lov på en del punkter. Abraham hadde derfor store muligheter til å kjenne til store deler av Guds lov. Det står om Abraham. "Og jeg vil gjøre din ætt tallrik som stjernene på himmelen, og jeg vil gi din ætt alle disse land, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi han lød mitt bud og holdt alt det som jeg bød ham å holde, mine bud, mine forskrifter og mine lover." (1.Mos.26,5.)

Rabbinerne regner også denne perioden med til lovens periode. Det er ikke perioden for Sinai-loven, men det var en lov også i denne perioden

Løftene som Gud gav Abraham var ubetingede, men frelsen i tidsperioden var betinget av at Abraham holdt Guds bud.

Dommen i denne perioden var Guds dom over jødene i ørkenen. 

5.) Det er Sinai-paktens Tidsperiode. Den varte fra Moses og til døperen Johannes. (2.Mos.20- Mat. 3.) "i de dager stod døperen Johannes fram og forkynte i Judeas ørken (landsbygd)".(Mat.3,1.) Denne perioden varte i ca.1500 år. Sinai-pakten er en betinget lov-pakt. De som holdt budene i pakten, skulle få leve i landet og i forlengelse av det arve Guds Rike.

Sinai-pakten har 613 bud. Det er ingen frelsespakt. Den som holdt budene i denne pakten, skulle få del i jordiske velsignelser og leve lenge i landet. (Se de mange løfter i 5.Mos.28,1-14.) Israel har fått jordiske løfter, men den kristne menighet har fått himmelske løfter. "For Moses skriver om rettferdigheten av loven. Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem." (Rom.10,5.)

Det var jødedommens store feiltagelse at rabbinerne betraktet loven som frelsesvei, og derfor så forsøkte de å grunne "sin egen rettferdighet". "De gav seg ikke under Guds rettferdighet", som er Jesus. (Rom.10,3.) 

I Sinai-paktens tidsperiode er det to typer rettferdighetsbegreper, og de "lovens rettferdighet" og "Guds rettferdighet".

I denne perioden har vi også en annen pakt, og det er Abraham-pakten. Den er selve frelsespakten i Tanach. Den ble gitt 430 år før Sinai-pakten.  Den kunne ikke oppheve løftene i Abraham-pakten. Sinai-pakten ble lagt ved siden av Abraham-pakten. "En pakt som er stadfestet av Gud gjør ikke loven (Torahen), som er gitt 430 år etter, ugyldig, så den skulle gjøre løftet til ingen ting." (Gal.3,17.)

Dommen i denne perioden var Guds ødeleggelse av templet og bortdrivelsen av jødene til alle land. 

6.) Det er Perioden for Rikets Nærhet. Denne perioden ble dessverre avbrutt. Den ble bare en UTFORDRING til jødene. Den varte fra døperen Johannes og til Paulus. Denne perioden blir helt oversett i den lutherske teologien. Dette gjelder også mange av de andre kirkesamfunnene. Det kaller vi for "erstatningsteologien". "Loven og profetene hadde sin tid INNTIL Johannes. Fra den tid forkynnes evangeliet om GUDS RIKE, og enhver trenger seg inn i det med makt." (Luk.16,16.) Det Guds-Riket, som det her er snakk om, er "Riket for Israel" eller "1000 års-riket".

Dette Riket har Jesu forkynnelse som sin basis. Det er følgende forhold som kjennetegner Jesu forkynnelse: 

 a) Han oppfylte det som stod i Tanach om ham.

 b) Han oppfylte budene i Sinai-loven på Golgata. Sinai-loven er det mest ekstreme uttrykk for Guds vilje.

 c) Han gav jødene en ny lov. Den nye loven bygde på Mose-loven. Han utdypet den ved å legge vekt på motivene bak gjerningene. Denne nye loven består av ca. 30 bud. Det er forpliktende bud. Den som ikke oppfylte dem, fikk ikke arve Guds Rike. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter.s.79-84.)

Tanach sier klart ifra om at Messias skal gi jødene en ny lov. "Han skal lære Jakob dine bud og Israel din lov. Han skal legge røkelse for ditt ansikt og heloffer på ditt alter." (5.Mos.33,10.)

"En profet vil jeg oppreise for dem av deres brødres midte likesom deg, og jeg vil legge MINE ORD i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byder dere." (5.Mos.18,18.)

d) Jesu forkynnelse bygde på det jødiske rettferdighetsbegrepet, men han la inn en stor porsjon med kjærlighet i det. Han var mildere in sin forkynnelse enn det som Mose-loven gav uttrykk for.

 e) Han sa at den som kom til en levende tro på ham, skulle arve Guds Rike.

 f) Han kom med NÅDEN. "For av hans fylde har vi alle fått, og det er nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses. Nåden og sannheten kom med Jesus Kristus." (Joh.1,16-17.)

Dette er ikke den nåden som vi har i vår tid, men det er den nåden som man skal ha i "Riket for Israel". Når vi ser ordet "nåde" i N.T., så har vi altfor lett å tro at det gjelder vår tidsperiode, men det er ikke riktig. Det har vært nåde å få i alle tidsperioder. Når man ikke regner med "Riket for Israel", ser man heller ikke at denne nåden som Jesus talte om, angikk dette Riket.

"Nådens tidsperiode" begynte på Golgata. Nåden angår alle tidsperiodene. Det er fellesnevneren i alle tidsperiodene. Det er det som binder tidsperiodene sammen. Jesu forsoning er grunnlaget for all syndenes forlatelse i alle tidsperiodene.

Pakten i denne tidsperioden er Den nye pakt i Jesu blod. (Mat.26,28.) Denne pakten er et løfte til jødene om at Gud skulle gi dem en ny pakt i stedet for Sinai-pakten, som ikke er noen frelsespakt.

Dommen i denne tidsperioden, var at Gud måtte legge et åndelig dekke over jødene, slik at de dessverre ikke så (ser) at Jesus fra Nasaret er deres Messias. Dette dekket blir først tatt bort ved Jesu gjenkomst til jødene. "For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn." (Mat.23,39.) 

7.) Det er Den Frie Nådens Periode. Det er perioden som vi lever nå. Det er Paulus sin forkynnelse som er aktuell i dag. Vi er både frelst og bevart som troende på grunn av Guds nåde.

Vi har INGEN PAKT for denne tidsperioden.  Den er basert på hemmeligheter og på Guds nåde. Vi er koblet inn i Den nye pakt i Jesu blod sammen med jødene.(Ef.2,12-13.)

Den nye tidsperioden kom som en STOR OVERRASKELSE på jødene. De kunne ikke akseptere og forstå at Gud gikk utenom jødedommen med sitt tilbud om frelsen. Mange av hedningene tok imot tilbudet, men jødene vegret seg for å ta imot det nye tilbudet. Det står at "hedningene ble glade", når de hørte at Jesus skulle være "et lys for hedninger", og at han skulle "være til frelse inntil jordens ende". (Ap.gj.13,46-48.)

Det var ikke ukjent for jødene at hedningene hadde del i Guds Rike, for det står mye om det i Tanach. De skulle frelses gjennom og sammen med jødene. De skulle oppnå frelsen ved å slutte seg til jødedommen. Da jødene ikke ville ta imot tilbudet om opprettelsen av Riket, så fikk vi et nytt program fra Herren. Jødene ble satt til side og hedningene ble hovedbærerne for Guds rike på jord.  

Det er et BESTEMT ANTALL hedninger som skal takes ut som Jesu legeme. Når det antallet er fullt, får vi den kristne menighets bortrykkelse. Deretter kommer jødene inn igjen og fortsetter der de sviktet for snart 2000 år siden. "For jeg vil ikke brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet- for at dere ikke skal tykkes dere selv kloke- at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn, og således skal HELE ISRAEL bli frelst..." (Rom.11,25-26.)

Paulus sin forkynnelse kjenner vi godt til fra hans brever, men det triste er at man i mye av forkynnelsen i vår tid blander både Sinai-lovens forkynnelse og Jesu forkynnelse inn i den paulinske læren om den frie nåden. I en slik forkynnelse, som ikke virker frigjørende, blir folk usikre på om nåden er fri, eller om man skal prestere noe for å bli frelst og for å bli bevart som troende. Man er til og med usikker på om man er frelst. Det står følgende om frelsen. "Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees." (Hebr.11,1.) Dette er troens karakter i alle tidsperiodene.

Vi må lære oss å skille mellom Rikets forkynnelse og den kristne menighets forkynnelse. Vi må forsøke å gjøre de troende frie, lykkelig og glade som kristne. Vi har altfor mye TUNGSINN i våre forsamlinger, og en av grunnene til det er at forkynnelsen ikke er rett.

Vi må skille mellom de paulinske hemmelighetene på den ene siden og det profetiske ordet på den andre siden. Det er bare i de paulinske Skrifter og i den siste delen av Apostlenes Gjerninger at vi finner hemmelighetene. De andre Skriftene i N.T. angår det profetiske ordet. De har også sine hemmeligheter, og de kommer til uttrykk i de profetiske Skriftene.

Dommen i denne tidsperioden, er at den kristne menighet blir borterykket til Gud, og det blir en forferdelig domstid over både jøder og hedninger i trengselstiden på 7 år. 

Vi skal legge vekt på følgende i forkynnelsen i vår tidsperiode: 

1)    Vi skal forkynne hele Bibelens innhold, men når vi forkynner, så må vi gjøre tilhørerne oppmerksomme på hva vi forkynner. Vi må grunnfeste menneskene på og i Guds ord. Dette er ikke bare forkynnerens oppgave. Menigheten må også kjenne til Guds ord, slik at den kan bedømme det som blir sagt. Vi skal ikke være småbarn i læren, men vi skal vokse i kunnskap opp til ham som er hodet for menigheten, Jesus. (Ef.4,15.)

 

2)    Forkynnelsen har også en tendens til å bli FOR GENERELL. Man blader sammen tidsperiodene og forstår ikke Guds planer og ledelse med menneskene. Her har både forkynnerne, lærerne, Bibel-skolene og de teologiske fakulteter et stort ansvar fordi de underviser galt på en rekke områder. Jakob sier: "Mine brødre. Ikke mange av dere bli lærere, ettersom vi vet at vi skal få dess tyngre dom." (Jak.3,1.)

 

3)    I vår tid skal vi ikke forkynne Mose-loven og heller ikke Jesu første Torah, og som angår "Riket for Israel". Den første er tatt av programmet. På Golgata så satte Jesus Sinai-loven til side. Han avviklet "den lov som kom med bud og forskrifter". (Ef.2,15.)

   Vi skal heller ikke forkynne Guds-Rikets lover, for de angår en tidsperiode som ennå ikke er kommet.

 

4)     Det er mange store forkynnere som har sagt, at vi skal forkynne loven, før vi kan forkynne nåden. Dette blir etter min vurdering galt, for vi kan ikke forkynne noe som Gud selv har opphevet. John Wesley sa: "Før jeg prediker kjærlighet, barmhjertighet og nåde, må jeg predike synd, lov og dom." Han sa videre. "Predik 90 prosent Lov og 10 prosent nåde."

    Charles Finney sa: "Loven må forberede veien for evangeliet."

  Til tross for at disse mennene stod i store vekkelser, er det ikke riktig det som de sa om dette. Forkynnelsen kan være delvis gal, men folk kommer likevel til tro. Dette viser bare hvor stor Guds nåde er i vår tid.

 

5)        Det vi skal forkynne i dag, for å få menneskene frelst, er at menneskene er SYNDERE, og at de trenger Guds kjærlighet og nåde. Det er forskjell på å forkynne Guds krav i loven og å forkynne at vi alle sammen er syndere. I stedet for å forkynne loven, skal vi forkynne det som står i Brevet til Romerne 3,10-18 om at det ikke finnes en eneste rettferdig. Det finnes ikke en som gjør godt. Alle (både jøder og hedninger) er kommet bort fra Gud. Her er det snakk om et UNIVERSALT FRAFALL.

Forkynnelsen av loven kan ikke befri dem fra synden, men det kan derimot forkynnelsen av Guds nåde og Guds kjærlighet. Vi skal legge stor vekt på forkynnelsen av Guds kjærlighet og Guds nåde i Jesus Kristus. Når vi forkynner ensidig Guds lov, kommer menneskene lett i en forsvarsposisjon. Forkynnelsen av Guds krav gjør at menneskene gjerne vil forsvare sine handlinger. Det skaper opposisjon. Når vi forkynner nåden og Guds kjærlighet, vil mennesket lettere åpne seg for evangeliet.

Paulus sa aldri i sine brev at vi skal forkynne loven som døråpner for evangeliet. Han sa derimot at loven er opphevet som indirekte frelsesvei, og at vi som troende ikke lenger er under loven. "Eller forakter du (jødene) hans godhets og tålmods og langmods rikdom, og vet du ikke at GUDS GODHET (Guds nåde) driver deg til omvendelse? "(Rom.2,4.)

"Men NÅ er Guds rettferdighet, som loven og profetene (Tanach.) vitner om, åpenbart UTEN LOVEN. Det vil si Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell. Alle har syndet og fattes Guds ære og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Jesus Kristus." (Rom.3,21-24.) Dette er den frie nåden som vi skal forkynne i dag.

"For synden skal ikke herske over dere. Dere er jo ikke under loven, men under nåden." (Rom.6,14.)

"og han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i (din) skrøpelighet." (2.Kor.12,9.)

"For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, men det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ingen skal rose seg." (Ef.2,8-9.)

"For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, i det den (nåden) OPPTUKTER OSS til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nåværende verden, mens vi venter på det salige håp (bortrykkelsen) og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi komme (for menigheten). Han som gav seg selv for oss, for å forløse oss fra alle urettferdighet og rense seg selv et eiendomsfolk, nidkjær til gode gjerninger." (Tit.2,11-14.)

Når vi feiler som kristne, møter heller ikke Gud oss med sine krav og bud. Nei. Han rekker ut en hånd til forsoning. Han sier: Er det ikke bedre å komme tilbake til min kjærlighet og nåde?

Nå blir det som står i 1.Tim.1,8-10, brukt som et bevis på at vi skal forkynne loven i våre forsamlinger. "Men vi vet at loven er god dersom noen bruker den på lovlig vis, så han vet dette at loven ikke er satt for en rettferdig, men for lovløse og selvrådige, for ugudelige og syndere, for vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, manndrapere."

Dette er naturligvis ikke sagt til de troende, men det er sagt til de jødene som ikke ville innordne seg under Paulus sin forkynnelse. Det er av den største viktighet at vi fordeler Guds ord på en rett måte.

Det er stor motstand mot at vi legger ensidig vekten på det paulinske evangeliet i forkynnelsen, for mange synes at det blir for lettvint. At det er Guds nåde som frelser, det blir godtatt, men mange vil gjerne koble inn egne gjerninger i vandringen som troende, men det går ikke, for vi lever i dag i den frie nådens tidsperiode. Når skal forkynnerne og Bibel-skolene oppdage det? 

Tingvoll den 8-12-02 og 29-4-06.

Oskar Edin Indergaard.