E-mail: admin@tro.dk

 
Dato for offentliggørelse
15. februar 2003
Dokumenttype
Foredrag
Emner
Jøderne + Tiende + Om sabatten + Dåben + Menigheden + Paulus
Forfatter
Oskar Edin Indergaard

 Dette foredraget ble holdt i Oscarshavn 15-02-03.

JESU OG PAULUS FORKYNNELSE OM NÅDEN

   Jesus kom med forkynnelsen om "Riket for Israel". Paulus forkynnelse innevarslet en NY TID. Han kom med de nytestamentlige hemmelighetene. De var ikke åpenbart i Tanach.

   Vi er frelst av nåde og ikke av gjerninger. Gud stiller ikke krav i forhold til frelsen i vår tidsperiode. "Av nåde er dere frelst ved tro, og det er ikke av dere selv, det er en Guds gave, ikke av gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er HANS VERK verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem." (Ef.2,8-10.) Dette er den frie nåden.

   Det var også nåde i TANACH. Gud har bestandig vært en nådig Gud. Han har bestandig basert sine vurderinger på Jesu frelsesverk. "Og Herren gikk forbi hans (Moses) ansikt og ropte (selv): Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet." (2.Mos.34,6.)

   Det har vært nåde å få i alle tidsperioder, men Gud kanaliserer sin nåde på forskjellige måter i tidsperiodene.

   Døperen Johannes forkynte også Guds nåde, men det var ikke den nåden som vi har i vår tidsperiode. Det var Jesu nåde i forbindelse med Jesu forsoning og opprettelsen av "Riket for Israel". "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så HANS HERLIGHET - en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far- full av nåde og sannhet." (Joh.1,14.)

    "For av hans fylde har vi alle fått, og det er nåde over nåde, for loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom med Jesus Kristus." (Joh.1,16-17.)

    I dette Bibelverset ser vi at det er et SKILLE mellom Moses og Jesus.

    Vi må skille mellom BETINGET og UEBETINGET NÅDE. Når det er stilt betingelse til nåden, er den forpliktende. Det betyr ikke at vi kan frelse oss selv ved egne gjerninger, men det betyr at når jødene holdt budene, så signaliserte de til Gud at de ønsket å leve et godt liv i landet og i forlengelse av det at de ønsket  å bli frelst. (Se mitt foredrag: Guds lov og Guds nåde.)

   Ved siden av at også Paulus satte opp ca.400 regler og bud for vandringen som troende, så appellerte han også til den enkeltes SAMVITTIGHET- om hva som er rett og galt. Dette gjorde han av 2 grunner, og de er:

a)    Det er Den Hellige Ånd i oss som skal bestemme, hva som er galt eller rett.

b)    I og med at vi alle er forskjellige, så blir det opp til den enkelte å bestemme hva som er rett og galt på en del områder. Det som ikke er gjort i tro, er synd.

                                             SABBATEN.

   Både under Mose Torah og Jesu forkynnelse var sabbaten den faste kviledagen. Jesus holdt den, men kjærlighetsbudet var viktigere for ham enn fariseernes ensidige forståelse av hva som var tillatt eller ikke på sabbaten. Det viktigste for Jesus var å hjelpe menneskene og vise barmhjertighet. Jesus var "herre over sabbaten". (Mat.12,8.) Det betyr at han la inn en rett forståelse av den.

   I Mose Torah var sabbaten en PAKT mellom Gud og jødene. "Og Israels barn skal ta vare på sabbaten, så de holder den slekt etter slekt, en tidsalderlig PAKT. " (2.Mos.31,16.)

   Sabbaten var også et TEGN mellom Gud og jødene. Den jøde som ikke holdt sabbaten, måtte dø. "(2.Mos. 31,14-17.)

   I og med at Paulus sin lære hørte med til hemmelighetene, så løsrev han sin lære fra mange ting og forhold i Tanach. Dette gjaldt spørsmål om mat, offerkjøtt, de forskjellige typer sabbater og høytidsdager. Det var FRIHET for den enkelte til å velge. "La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke, eller i spørsmål om høytid (de jødiske høytidene) eller nymåne eller SABBATER. Disse ting er en SKYGGE av det som skulle komme, men legemet hører Herren til." (Kol.2,16-17.)

        "Den ene akter en dag framfor en annen. Den andre akter alle dager like. Enhver være fullt sikker i sitt sinn. Den som akter på dagen, gjør det for Herren, og den som ikke akter på dagen, gjør det for Herren. Og den som eter, gjør det for Herren, for han takker Gud, og den som ikke eter, gjør det for Herren og takker Gud." (Rom.14,5-6.)

      "men nå, da dere kjenner Gud, ja det som mer er, er kjent av Gud, hvorledes kan dere da vende om igjen til den SKRØPELIGE og FATTIGE BARNELÆRDOMMEN (Sinaipakten). Vil dere da på ny trelle under den? Dere tar vare på DAGER og måneder og tider og år. Jeg frykter for at jeg kanskje forgjeves har gjort meg møye med dere." (Gal.4,9-11.)

VANNDÅPEN.

   Vanndåpen hører heller ikke med til det paulinske systemet. Vannet var ett av de store renselsesmidlene som jødene hadde. Vi skal se noen eksempler på det:

a)    De brukte VANN når de skulle innsette prestene. "Så skal du føre Aron og hans sønner fram til inngangen til sammenkomstens telt, og du skal tvette (vaske) dem med vann." (2.Mos.29,4.)

b)    Prestene skulle vaske seg i kobberkaret når de skulle inn i tabernaklet for å gjøre tjeneste. Dersom de ikke gjorde det, måtte de dø. (2.Mos.30,20.)

c)     Innvollene og føttene på brennofferet skulle tvettes med vann." (3.Mos.1,9.)

d) Når syndofferet ble kokt i et kobberkar, skulle det skures og skylles med vann. (3.Mos.6,21.)

e)     Dersom et ureint dyr falt på et trekar, skulle det legges i vann for å bli reint. (3.Mos.11,32.)

f)       Etter at presten hadde ofret to fugler, skulle den spedalske rense seg i vann, og så var han rein. (3.Mos.14,8.)

g)     Den som førte den andre syndebukken ut i ørkenen, skulle tvette sine klær og bade sitt legeme i reint vann. Deretter kunne han gå inn i leiren. (3.Mos.16,26).

h)     Dersom prestene kom i berøring med noe ureint, måtte de bade sine legemer i vann. (3.Mos.22,6.)

i)        Når det gikk sæd fra en mann, skulle han bade hele sitt legeme i vann. Han skulle være urein til om kvelden. (3.Mos.15,16.)

j)       Når en mann og en kvinne hadde samleie, og det gikk sæd fra ham, skulle de begge vaske seg i vann. (3.Mos. 15,18.)

k)    Asken av den brente røde kvigen skulle blandes med vann og oppbevares til et renselsesmiddel for den jødiske menigheten. Når et menneske var blitt ureint ved noe ureint, skulle vedkommende sprenge dette renselsesvannet på seg. Dersom han ikke gjorde det, skulle han dø. (3.Mos.19,20.)

l)       Dette renselsesvannet blir også nødvendig å ha, når jødene skal bygge opp igjen det nye templet. Både bygningsarbeiderne, prestene, folket og selve templet må bli innviet med det. (3.Mos.19,1-22.)

    I alle disse tilfellene var det ikke snakk om neddykking i vannet, men om vasking eller overøsing. Den som tror at dåpen absolutt må skje ved neddykking, den bør undersøke disse forholdene nøyere.

   Gud introduserte Johannes-dåpen. Det var Gud som hadde bedt ham om å døpe med vann. Det var ikke frelse i Israel, dersom ikke jødene tok vanndåpen. Gud kanaliserte sin frelse gjennom vanndåpen.

   Apostlene til Jesus døpte også med vann. Vi kjenner ikke så mye til denne dåpen, men vi regner med at det var en dåp til syndenes forlatelse og en dåp inn i Jesu navn.

   Jesus ble selv døpt med Johannes-dåpen. (Mat.3,15.)

   Jesus sa i misjonsbefalingen i Mat.28,18-20 og i Mark.16,15-16 at apostlene skulle gå ut i all verden og døpe menneskene med vann.

   Peter og apostlene døpte med vann. "Peter sa da til dem: Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe i Jesu Kristi navn til (gr."eis", som betyr "inn i") syndenes forlatelse (gr."afesin", som betyr "bortsendelse"), så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Ap.gj.2,38.)

   Paulus døpte med vann helt fram til han kom til Korint første gangen i året 51. Da viste Herren ham at vanndåpen ikke hørte med til den kristne menighets lære. (Se 1.Kor.1,14-18.)

   Paulus sluttet å døpe med vann av 3 årsaker:

a)    Han ønsket ikke at folk skulle si at de var døpt til hans navn. (1.Kor.1,15.)

b)     Han ville ikke at vanndåpen skulle svekke evangeliet om korset. "for jeg vil ikke vite noe i blant dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet." (1.Kor.2,2.)

c)     Gud hadde vist ham at vanndåpen hørte med til de gammel-testamentlige SKYGGENE eller FORBILDENE (gr.typos), og at den ikke gjaldt i den frie nådens tidsperiode.

   Etter den tid døpte ikke Paulus med vann. Apostlene derimot fortsatte å døpe med vann, for de hadde et ANNET PROGRAM, og det var Rikets program. At de gjorde det, ser vi av Hebreerbrevet 6,2. "med lære om DÅP (i flertall) og håndspåleggelse, om dødes oppstandelse og tidsalderlig dom."

   Hebreerbrevet er skrevet til den messianske forsamlingen. Den blir oppfordret til å gå forbi barnelærdommen mot det fullkomne i læren. Det betyr ikke at det som står i Hebr.6,1-2, ikke lenger angikk den messianske menigheten, men det betyr at den skulle gå videre i åndelig innsikt. Dette gjelder spesielt de forskjellige aspektene ved Jesu forsoning.)

   Hva som gjelder det forholdet at menneskene ble døpt med HELE SITT HUS, så kan dette også gjelde barna. Vi har vitnesbyrd fra de tidligste kirkefedrene om at barnedåpen gikk tilbake til apostlenes tid.

    Dessuten var heller ikke barnedåpen ukjent i Israel. De av hedningene som ønsket å gå over til jødedommen, ble døpt med hele sitt hus. Rikets forkynnelse tok sikte på å ta ut HELE FAMILIER, HELE BYER og HELE NASJONER for Guds rike. Det var det misjonsbefalingen i Mat.28,18-20 gikk ut på- å ta ut  NASJONENE. Barna hørte med til familien. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. s.355-356 og 370.)

   Det er IKKE VÅRT OPPDRAG i dag å gjøre alle folkeslag til Jesu disipler. Vi skal være med på å ta ut den kristne menighet, slik at Jesu legeme bli fullt. "For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet- for at dere ikke skal tykkes dere selv kloke- at forherdelse delvis er kommet over Israel inntil FYLDEN AV HEDNINGENE er kommet inn." (Rom.11,25.) Når denne fylden er full, kommer Jesus ned i lufthimmelen og tar menigheten til seg.

   Den første nasjonen som taes ut, er Israel. Etter den tid skal nasjonene frelses.

   Når Paulus sier i Ef.4,4 at det er "EN DÅP", så er det ikke vanskelig å se hvilken dåp det er. Det er GJENFØDELSENS DÅP og ikke vanndåpen.

                        DEN KRISTNE MENIGHETS OPPGAVE

   Når "hedningenes fylde" er fulltallig, henter Jesus den kristne menighet til himmelen, og jødene kommer inn igjen, for å bli frelst. (Se Rom.11,25.)

   Det er ingen som kjenner antallet medlemmer i den kristne menighet. Det kan være fylt i dag eller i morgen. Vår oppgave er ikke å ta ut folkeslagene. Det skal jødene gjøre. Vi skal ta ut det kristne legemet, som består av enkeltmennesker, noen her og noen der.

   Vi må ikke bli frustrert over at vi ikke greier å ta ut folkeslagene. Det er ikke vår oppgave. Vi rekker sannsynligvis ikke å nå hele verden før Jesus kommer tilbake, for å hente menigheten.

   Vi må ikke blande sammen de forskjellige misjonsbefalingene som vi har. Vi har fått vår misjonsbefaling i 2.Kor. 5,18-21. Der står det at vi "har blitt overdratt" eller "har fått kommisjon på" forlikelsens tjeneste". Dette betyr at den oppgaven som jødene opprinnelig fikk med å forkynne forsoningen, er blitt overdratt til oss.

   Vi skal forkynne evangeliet om den FRIE NÅDEN. Jødene skal forkynne evangeliet om Riket med dets forskjellige aspekter. "For dette evangeliet om Riket skal forkynnes over hele jorderike som et vitnesbyrd for ALLE FOLKESLAG, og da skal enden (gr.telos) komme." (Mat.24,14.)

   Vi skal heller ikke innta hele byer og landområder i nådens tidsperiode. Vi skal være med på å ta ut den kristen menighet. Vi skal legge hovedvekten på GUDS NÅDE i forkynnelsen. Denne gjelder for både troende og ikke-troende.

   Det er også jødenes oppgave å forkynne DOMMEN, og det skal de gjøre i trengselstiden på 7 år. De skal også forkynne frelsen.

   Dette stemmer også med det som Jesus sa om Den Hellige Ånd oppgaver ovenfor det jødiske folket og ovenfor hele verden. "Og når Han kommer skal han overbevise verden om SYND og om RETTFERDIGHET og om DOM." (Joh.16,8.)

   Vi skal heller IKKE FORKYNNE JØDENES LOV, for den ble opphevet på Golgata for inneværende tidshusholding. (Det forholdet at den kommer tilbake igjen i 1000 års-riket, er en annen sak.)

   Jeg vil sitere hva E.W.Bullinger skrev om dette i sin bok: Revelation. s.372: "Det er dumhet å tale om kristne kongedømmer eller kristne nasjoner, og det er mer enn dumhet for de som administrerer Nådens evangelium å beskjeftige seg med å temme disse ville dyr (politikerne). I stedet for det skal de advare mot den KOMMENDE DOM, som vil ødelegge dem helt og vitne om GUDS NÅDE til fortapte og hjelpeløse syndere."

 

   Mens jødene er utvalgt til å styre på jorden i "Riket for Israel", er vi uttatt til å ha et overordnet styre ut ifra himmelen. De 12 apostlene skal sitte på 12 troner og styre over Israels byer. "Da sa Jesus til dem: Sannelig sier jeg dere: Dere som har fulgt meg, skal i gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på sin trone, også sitte på 12 troner og dømme Israels 12 stammer." (Mat.19,28.)

   De andre jødene skal styre over hele verden. De skal styre over byer i forhold til sin innsats og sine muligheter. "Og han sa til ham: Vel du gode tjener, fordi du har vært tro i det små, skal du styre over 10 byer." (Luk.19,17.)

   Den kristne menighet skal ha overordnede oppgaver i 1000 års-riket. Det er ikke nevnt spesielt hva de går ut på, men vi skal herske sammen med Jesus og styre over englene. "holder vi ut, skal vi og herske med ham, fornekter vi, skal han og fornekte oss (tap av nådelønn), er vi troløse, er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv." (2.Tim.2,12-13.)

"Vet dere ikke at vi skal dømme (styre over) engler? Hvor meget mer i timelige ting?" (1.Kor.6,3.)

   Hva som gjelder den kristne menighet, så skal den være med å herske både i 1000 års-riket og i de følgende tidsaldere. "og oppvakte oss med ham, og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at han i de kommende tidsaldere (både i Riket og senere) kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Jesus Kristus." (Ef.2,6-7.)

            

DET ER JØDENE SOM ER KONGER OG PRESTER

   Det er jødene som skal være KONGER og PRESTER på jorden i 1000 års-riket. Det er ikke den kristne menigheten. Jødene ble uttatt til å være prester for hele verden. "Og dere (jødene) skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk, for hele jorden hører meg til." (2.Mos.19,6.)

   Vi vet at prestene ble innviet med olje og vann i gammel-testamentlig tid. På bakgrunn av dette forstår vi også Johannes-dåpen. Han skulle døpe det jødiske folket, slik at de kunne være prester for Herren ut over den hele jord i "1000 års-riket", som kunne ha blitt opprettet ved Jesu første komme.

   Dette gir oss også enda en NØKKEL til en rett forståelse av Guds ord. Hva som gjelder uttrykket "et kongerike av prester", så er det jødene det går på. Dette er også ett av bevisene på at 1.Petes brev og Johannes Åpenbaring er skrevet til jødene, for dette uttrykket blir brukt i disse Skriftene. "og som har gjort oss (de 7 messianske menighetene i Lilleasia) til et kongerike og til prester for Gud og sin Fader. Ham tilhører æren og styrken i tidsaldrene." (Joh. Åp.1,6.)

"Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans dyder, som kalte dere til mørke til hans underfulle lys." (1.Pet.2,9)

  Bare et ORD eller en bestemt KOMBINASJON AV ORD i en tekst kan fortelle oss om et brev eller et Skrift er skrevet til jødene, eller om det er skrevet til den kristne menigheten. Så NØYAKTIG er Guds ord. Når vi kjenner til disse nøklene, blir det lett for oss å skille mellom de forskjellige Skriftene i N.T.

(Se artiklene: Det er jødene som er Herrens konger og prester og Det alminnelige prestedømmet. Del 1 og 2.)                                 

                                        TIENDEN.

    Hva som gjelder tienden, så skulle den gies av olje, frukt, korn og fe. Det var 3 forskjellige tiender (hebr.maaser) i Israel, og de var:

 a)    Den første tiende (hebr.maaser rishon) skulle gå til levittene, som skulle gi tiendedelen av dette til prestene. (4.Mos.18,24 og 26.)

b)    Den andre tienden (hebr. maaser sheni) skulle gå til familien selv. De skulle selv nyte tienden med å holde en fest, der de kunne glede seg over det som Herren hadde gitt dem. Denne festen skulle holdes ved templet i Jerusalem. Den skulle finne sted ved en av de tre store høytidene som var påsken, pinsen eller løvhyttefesten. (5.Mos.14,22-27.)

c)     Hvert 3. år skulle denne tienden (hebr.maaser ani) gå til de fattige og levittene på hjemstedet. (5.Mos.14,28-29 og 26,12-14.)

Til sammen utgjorde tienden mer enn 20 prosent.

   Fariseerne utvidet tienden til også å gjelde hagevekster. De gav tiende av mynte, anis og karve, men de brydde seg ikke om det som veide tyngre i loven, rett og barmhjertighet. (Mat.23,23.)

   De spurte Jesus om det var tillatt å gi keiseren skatt. Han svarte at både Gud og keiseren skulle ha skatt. (Luk.20,21-25.)

   Paulus uttalte seg ikke om tienden. Han sa at de kristne skulle legge til side det som enhver måtte ønske på søndagen. Dette gjelder ikke tienden, men det angår innsamlingen til de fattige i Jerusalem. (1.Kor.16,2.)

   Han sa videre at de som forkynner evangeliet eller har åndelige oppgaver i menigheten, skulle nyte godt av det som medlemmene i menigheten tjente. "Har vi sådd for dere de åndelige goder, er det da noe stort om vi høster deres timelige goder?" (1.Kor.9,11.) (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. s.319-321 om tienden.)

 

HVOR LENGE VARTE TILBUDET OM OPPRETTELSEN AV RIKET FOR ISRAEL?

   Da Jesus kom første gangen, hadde han 5 oppgaver, og det var:

a)    Han skulle forsone all verdens synd,

b)    Han skulle forandre Mose undervisning slik at den kom i samsvar med hans egen undervisning. Jesu undervisning er en videreføring av Mose undervisning.

c)      Han skulle forandre rabbinernes undervisning, slik at den kom i samsvar med Torahen. Han skulle ta bort "de gamles vedtekter", som han kalte for "menneskebud".

c) Han skulle opprette "Riket for Israel".

d)    Han skulle avskaffe Mose Torah for den kristne menigheten. Det skjedde på Golgata. (Han skulle ikke avskaffe Torahen for det jødiske folket. Han skulle "oppfylle" den, slik at gjenfødelsen ikke var gjort avhengig av jødenes egen etterlevelse av Torahen.)

 

   Den nye tiden begynte ikke med Jesus, men den begynte med døperen Johannes. "Loven og profetene hadde sin tid INNTIL Johannes. Fra den tid forkynnes EVANGELIET OM GUDS RIKE, og enhver trenger seg (holder loven) inn i det med makt." (Luk.16,16.) (Se også Mat.11,12-13.)

   Det er mange som forsøker å sette et skille mellom døperen Johannes og Jesus, men det er galt. Det nye programmet begynte med døperen Johannes.

   Både han, Jesus og apostlene forkynte "Himlenes Rike", "Riket for Israel" eller "Guds Rike", som er det samme. "I de dager stod døperen Johannes fram i Judeas landsbygd, og sa: Omvend dere for Himlenes Rike er nær." (Mat.3,1-2.)

    "Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend dere, for Himlenes Rike er kommet nær." (Mat.4,7.) (At det var "kommet nær" betyr at det "var kommet.")

   Johannes brukte VANNDÅPEN for å kanalisere Guds frelse. Det var ikke frelse i Israel på den tid, uten at jødene tok vanndåpen.

   "Himlenes Rike" er det FREDSRIKET, som profetene hadde profetert om i Tanach. (Se Esaias 9,6-7. og Daniel 7,13-14 og 26-27.)

   Tiden var også kommet til at Riket kunne opprettes. (Se Daniel 9,24-27.)

   Templet stod også på det tidspunktet. "Se jeg sender mitt bud (Johannes), og han skal rydde vei for mitt åsyn, og BRÅTT skal han komme til sitt tempel, Herren som dere søker, paktens engel, som dere stunder etter. Se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud." (Mal.3,1.)

   Messias skulle også komme før Juda mistet retten til å ta viktige religiøse avgjørelser i Israel. Denne retten mistet jødene i året 7 etter Messias. "Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil (før) Fredsfyrsten (Shilo) kommer og folkene blir ham lydige." (1.Mos.49.10.) (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. s.167.)

  Disiplene til Jesus var oppmerksomme på dette Riket. De spurte Jesus om forskjellige aspekter ved Riket, som f.eks:

a)    Hvem av dem som var størst i dette Riket.

b)     Tidspunktet for opprettelsen av dette Riket. (Se Ap.gj.1,6-11.)

 

   Jesus ville ikke svare dem på spørsmålet om NÅR Riket skulle opprettes, men han bad dem gå ut i hele verden med evangeliet om Guds Rike. Dette betyr at først måtte jødene omvende seg. Deretter skulle Jesus komme tilbake. Deretter skulle de forkynne i hele verden det budskapet som Jesus hadde gitt dem. Dette budskapet kommer til uttrykk i de 4 evangeliene, i første del av Apostlenes Gjerninger og i de jødiske Skriftene i N.T. og i Hebreerbrevet.

   Dersom jødene tok imot apostlenes forkynnelse, så ville Jesus komme tilbake å opprette Riket for dem. (Se Ap.gj.3,19-21.) Dette var en BETINGET GJENKOMST. Betingelsen var at jødene som HELT FOLK tok imot Jesus, men det skjedde ikke.

   Den kristne menighets bortrykkelse er IKKE BETINGET. Den kommer når Jesu legeme er fullt. Jesu gjenkomst er derimot BETINGET av at jødene tar imot Jesus som sin Messias.

   Det er forskjellige vurderinger blant Bibel-tolkerne om hvor lenge tilbudet om Rikets opprettelse varte. Vi skal i det følgende beskrive og kommentere de forskjellige posisjonene:

 

1) Tilbudet varte til KAPITTEL 12 I MATTEUS EVANGELIET. I dette kapitlet tok Jesus er kraftig oppgjør med fariseerne, de skriftlærde og hele folket. Han talte om bespottelse mot Den Hellige Ånd, som ikke kunne bli tilgitt, verken i denne tidsalderen eller i den kommende. (Mat. 12,31.)

   Som en følge av at Israel forkastet Jesus, så fortalte og utla Jesus 7 lignelser i kapittel 13. De har med Guds rikets hemmelige side å gjøre. Lignelsene går ut på følgende:

a)    Forkynnelsen om Riket ble forkynt i Israel, men bare en del av jødene tok imot den. (v.1-23.)

b)    Guds-rikets barn og djevelens barn skal få vokse sammen inntil endens tid. (v.24-30.)

c)     Lignelsen om sennepskornet og himmelens fugler, er et bilde på jødenes samarbeid med Antikrist i endetiden. (v.31-32.)

d)    Lignelsen om surdeigen og kvinnen er et bilde på jødenes samarbeid med den store skjøgen. (v.33.)

e)     Lignelsen om skatten i åkeren er et bilde på den jødiske nasjonen som blir bevart i verden til Jesu gjenkomst. (v.44.)

f)      Lignelsen om den kostelige perlen er et bilde på de jødene som tok/tar imot Jesus. (v.45-46.)

g)    Lignelsen om noten i havet er et bilde på dommen over menneskene i endens tid. (v.47-50.)

   Denne vurderingen er ikke rett, for tilbudet om opprettelsen av "Riket for Israel" måtte vare inntil Jesu død og oppstandelse, for Rikets åndelige basis var avhengig av Jesu forsoning.

 

2)    Tilbudet varte TIL OG MED KAPITTEL 23 I MATTEUS EVANGELIET. I dette kapitlet tok Jesus et kraftig oppgjør med de religiøse lederne. Han kommer med 8 ve-ropene over dem. (v.13-32.) Disse 8 ve-ropene motsvarer Saligprisningene i Bergprekenen. (Mat.5,1-12.)

   Denne vurderingen kan heller ikke være rett. (Se begrunnelsen under punkt 1.)

3)    Tilbudet varte TIL OG MED KAPITTEL 7 I APOSTLENES GJERNINGER. Dette er en skildring av mordet på Stefanus. Han så at Menneskesønnen stod ved Guds høyre hånd i himmelen og var villig til å komme tilbake til jødene, dersom de omvendte seg. (v.56.)

   Denne vurderingen er heller ikke rett, for Jesus hadde enda ikke satt seg ved Faderens høyre hånd i himmelen. Han stod ved siden av Guds trone ferdig til å komme tilbake til jødene, dersom de ville omvende seg som folk og nasjon.

4)    Tilbudet varte TIL KAPITTEL 9 I APOSTLENES GJERNINGER. I dette kapitlet har vi en beskrivelse av Paulus sin omvendelse. Dette skjedde i år 37 etter Messias. Han fikk et tredobbelt kall fra sin Herre, og det var:

 

a)    Han skulle forkynne for hedninger.

b)    Han skulle forkynne for konger.

c)     Han skulle forkynne for Israels barn. (Ap.gj.9,15.)

   Det siste kallet viser at nådetiden for opprettelsen av Riket var slutt ved Paulus sin omvendelse, for han fikk ikke i oppdrag å forkynne til Israel som nasjon, men han fikk i oppdrag å forkynne til den enkelte jøde.

   Paulus skrev også selv at han var DEN FØRSTE som tilhørte den kristne forsamlingen. "Det er et troverdig ord og fullt verdt å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg DEN FØRSTE (gr.protos), men derfor fikk jeg miskunn, for at Jesus Kristus på MEG FØRST (gr.protos) kunne vise hele sin langmodighet, til ET FORBILDE på dem som skulle tro på ham til et tidsalderlig liv." (1.Tim.1,15-16.)

   Etter sin omvendelse var Paulus 3 år i Arabia. Vi vet ikke eksakt hva som skjedde der, men vi vet at Gud tok Paulus til side, for å undervise ham om  DEN NYE TIDEN og om de PAULINSKE HEMMELIGHETENE. Vi tror ikke at han dannet noen menighet i løpet av disse 3 årene.

  Det første som han gjorde, etter at han kom tilbake fra Arabia, var at han besøkte Barnabas og apostlene. Han hadde samtaler med dem- både om den messianske jødedommen og det budskapet som han hadde fått.(Ap.gj.9,26-29.)

  Da Paulus ble truet på livet av jødene, sendte apostlene ham til Tarsus, hvor han ble i 7 år. (Ap.gj.9,30.) Vi vet at han dannet menigheter i Lilleasia i løpet av disse årene. (Ap.gj.15,23 og 41.)

   Det begynte en NY TID med Paulus sin omvendelse. Jødene hadde fått en nådetid på ca.38 år til å omvende seg til Jesu og apostlenes lære. (Det var det samme antallet år som jødene hadde vandret i ørkenen under Mose ledelse.) I forbindelse med Paulus omvendelse var NÅDETIDEN FOR JØDENE UTE. Tilbudet om opprettelsen av Riket ble trukket tilbake, og vi fikk den kristne menighets tid.

   Dette betyr ikke at apostlene sluttet med å forkynne det messianske budskapet for jødene, men det betyr at tiden var ute for opprettelsen av "Riket for Israel". Årene fra 37 og til 70 var en AVVIKLINGSTID for den messianske jødedommen.

 

   Det er også en del Bibel-granskere som mener, at Paulus forkynte "Riket for Israel" og en variant av den messianske jødedommen, som var tilpasset proselyttene, helt inntil sitt fangenskap i Roma i årene 60-62. Dette får da følgende konsekvenser:

 

a)    Innholdet i hele Apostlenes Gjerninger angår den messianske jødedommen og opprettelsen av "Riket for Israel".

b)    De 6 første brevene som Paulus skrev, gjelder ikke den kristne menigheten, men de gjelder jødene og deres proselytter.

 

   Jeg er ikke enig i denne vurderingen. Jeg mener at den kristne menigheten begynte ved Paulus sin omvendelse i året 37, og at innholdet i alle hans 13 brever angår den kristne menigheten. (Hebreerbrevet er derimot skrevet til den messianske menigheten.)

   (Se artiklene: Den kristne menigheten begynte ikke på pinsefestens dag og Den kristne menigheten begynte ikke ved avslutningen av Apostlenes Gjerninger.)

  

5)    Tilbudet gjaldt TIL KAPITTEL 10 I APOSTLENES GJERNINGER. Peter oppsøkte de Gud-fryktige i Kornelius sitt hus etter en åpenbaring fra Herren. (v.9-20.) Dette skjedde i år 40. Gud viste ham at evangeliet ikke bare var for jødene, men også for hedningene. "Peter opplot da sin munn og sa: Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk." (v.34.)

        Da Peter kom tilbake til Jerusalem, ble han kritisert av de troende der, for at han hadde forkynt evangeliet til hedningene og vært sammen med dem (Ap.gj.11,3.), men når de hørte hva som hadde skjedd, forstod de at dette var Herrens vilje, og de begynte å prise Herren. "Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de priste Gud og sa: Så har da Gud også gitt hedningene omvendelsen til livet." (Ap.gj.11,18.)

   Denne hendelsen viser at det var inntrådt en NY ÅNDELIG SITUASJON og EN NY TID. Hedningene fikk innpass i Guds rike uten at de måtte la seg omskjære og gå inn i den messianske jødedommen.

   Peter forkynte den messianske jødedommen til hedningene om at de måtte frykte Gud og holde loven (Ap.gj.10,35.), men til tross for at de ikke hørte med til jødedommen, så fikk de likevel Den Hellige Ånd og talte i tunger og lovpriste Gud. (Ap.gj.10,44 og 46.)

   Til tross for at Peter hadde forkynt den messianske jødedommen til disse menneskene, ble de likevel tilhørende det kristne legemet, for det ble ikke krevd av dem at de skulle la seg omskjære.

   Denne hendelsen gjorde det også lettere for Paulus når han senere skulle introdusere sitt eget budskap for både jøder og hedninger.

   I og med at den kristne menigheten begynte ved Paulus sin omvendelse i året 37, så kan ikke denne vurderingen være rett.

6)    Tilbudet gjaldt TIL KAPITTEL 13 I APOSTLENES GJERNINGER. Her begynte Paulus sammen med Barnabas den første misjonsreisen. Den begynte i året 45 og varte til 47. Dette var den OFFISIELLE BEGYNNELSEN på den kristne menighets tid. "Mens de holdt Guds-tjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Paulus til den gjerning som jeg har kalt dem til." (v.2.)

        Dette betyr at de ledende i Jerusalem anerkjente Paulus sitt budskap for hedningene. Han hadde et annet evangelium enn det som de forkynte.

   Dette betyr videre at nådetiden for opprettelsen av "Riket for Israel" var slutt.

 

7)    Tilbudet gjaldt TIL KAPITTEL 15 I APOSTLENES GJERNINGER. I dette kapitlet blir apostelmøtet i Jerusalem beskrevet. Dette skjedde i år 50. Paulus fikk her FULL STØTTE for sin lære om den frie nåden.

   Det ble bestemt at hedningene ikke behøvde å holde Moseloven eller den messianske loven i vandringen som troende. Det eneste de måtte passe på, var at de overholdt 4 bud, og det var:

 

a)    De måtte avholde seg fra ofring til avgudene.

b)    De måtte avholde seg fra hor.

c)     De måtte avholde seg fra å spise det som var kvalt.

d)    De måtte avholde seg fra å drikke blod. (Ap.gj.15,20.)

 

I tillegg til dette ble det bestemt at Paulus og hans medarbeidere skulle samle inn penger til den messianske menigheten i Jerusalem.

  Det ble også bestemt at apostlene skulle gå til jødene med Rikets budskap, mens Paulus skulle gå til hedningene med det nye budskapet om nåden alene. (Gal.2,7-9.)

   Dette betyr at de ledende i Jerusalem nå OPPHEVET den misjonsbefalingen som Jesus hadde gitt i Matteus evangelium 28,18-20, om at jødene skulle gå ut i ALL VERDEN for å vinne nasjonene for Jesus.

  Dette betyr videre at Jakob og apostlene innså at det hadde kommet en ny tid, og at nådetiden for opprettelsen av Riket var slutt.

8)    Tilbudet gjaldt TIL PAULUS SITT BESØK I JERUSALEM i året 58. Dette besøket er beskrevet i Apostlenes Gjerninger 21,17-23,30, og det skjedde ved slutten av hans tredje misjonsreise. Paulus brøt her den avtalen som han hadde inngått med apostlene på apostelmøtet i året 50, om at apostlene skulle forkynne for jødene, mens han skulle forkynne for hedningene.

        Grunnen til at han drog til Jerusalem for å forkynne der, var at han forstod at nådetiden for opprettelsen av Riket var slutt. Han kunne dermed bryte avtalen og forkynne for jødene i Jerusalem.

   Det forholdet at TEMPLETS DØRER BLE LUKKET (Ap.gj.21,30.), etter at Paulus hadde vært i templet, er også et tegn på at nådetiden for opprettelsen av Riket var slutt på dette tidspunktet.

  

9)    Tilbudet gjaldt TIL APOSTLENES GJERNINGER, 28,28, hvor det står: "Så være det dere (jødene) vitterlig at denne Guds frelse er blitt utsendt til hedningene. Hos dem skal den også finne øre." Dette skjedde i året 60.   

Dette utsagnet gir også uttrykk for at nådetiden for opprettelsen av Riket var slutt.

   P.G.Felter deler opp perioden for jødenes avvisning av Jesus i TO PERIODER. Han skriver følgende i sin bok: Guds frelsesplan i Bibelen. s.79: "I Matth.13 lukkedes døren for folket i landet. I Acta 28 lukkedes døren for jøderne i adspredelsen og dermed hele Israels hus."

   Dette vil i praksis si at nådetiden for opprettelsen av "Riket for Israel" allerede var slutt ved Matteus 13.

10)                       Tilbudet gjaldt HELT TIL ÅR 70. Da ble templet brent, Jerusalem ble delvis ødelagt, en million jøder ble drept av romerne og store deler av den jødiske befolkningen ble sendt ut i landflyktigheten.

    I og med at templet ble ødelagt, så var dette det endelige beviset på at nådetiden for opprettelsen for Riket var slutt. Den endelige dommen var kommet.

              APOSTLENE VISSTE AT JØDENE IKKE KOM TIL Å TA IMOT TILBUDET OM OPPRETTELSEN AV RIKET FOR ISRAEL

    De jødiske lederne visste også at Riket IKKE KOM TIL Å BLI OPPRETTET ved Jesu første komme. Det stod i Tanach, og det hadde Jesus undervist om ved en rekke anledninger- både i lignelser og i direkte utsagn.   I Mat.23,37-39 gav Jesus utrykk for at jødene ikke kom til å ta imot ham før på et senere tidspunkt. "Jerusalem! Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner de som er sendt til deg. Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger. Og dere VILLE IKKE. Se, deres hus (både templet, Jerusalem og landet) skal lates dere øde. For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn."

   Etter at satan hadde fristet Jesus i ødemarken i 40 dager, kom Jesus tilbake til Nasaret. I synagogen der las han fra profeten Esaias hvor det står at Messias skulle forkynne et NÅDENS ÅR fra Herren (Es.61,2.) (Uttrykket "et nådens år" er det samme som "Riket for Israel".)

  Etter at han hadde gjort det, la han fra seg bokrullen og las ikke det resterende av dette verset som lyder: "og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende.

   Dette var en hentydning til at jødene ikke kom til å motta tilbudet om opprettelsen av Riket. Dermed kunne heller ikke dommen og opprettelsen av Riket komme.

   "I Lukas 13,7-9 fortalte Jesus en lignelse om fikentreet i vingården (Israel), som han hadde lett etter frukt på i 3 år. Gud ville hugge det ned, men Jesus bad om at det ennå måtte få stå DETTE ÅRET. Dersom det ikke bar frukt til neste år året, kunne han hogge det ned. (Vi gjør oppmerksom på at uttrykket "dette året", ikke betyr "et år", men det betyr "en tidsperiode".)

   Fikentreet er her et bilde på det vantro Israel. Vingården er et bilde på Israel. Her blir det antydet et håp om at jødene kunne omvende seg, men dersom det ikke skjedde, måtte Gud hogge det ned. Den endelige dommen over Israel kom i året 70.

   Jesus fortalte også jødene en lignelse om en konge som ble forkastet av jødene, og som drog til et land langt borte (himmelen), for å få kongemakt der. (Luk.19,11-12.)

   Denne lignelsen viser også om at jødene ikke kom til å anerkjenne Jesus ved hans første komme.

   I Lukas 21,20-24 fortalte Jesus at Jerusalem skulle bli ødelagt, og at jødene skulle føres som fanger til ALLE FOLKESLAG, og at Jerusalem skulle ligge nedtrådt av hedninger INNTIL HEDNINGENES TIDER VAR TIL ENDE.

   Denne profetien viser også at "Riket for Israel" ikke kom til å bli opprettet ved Jesu første komme.

   Apostlene kjente også til fra Tanach at før Israel tok imot sin Messias, så kom hedningene til å ta imot ham. "De (jødene) vakte min nidkjærhet ved det som ikke er av Gud. De vakte min harme med sine tomme avguder. Også jeg vil vekke deres nidkjærhet ved det som ikke er et folk (hedningene). Ved et uforstandig folk vil jeg vekke deres harme." (5.Mos.32,21.)

   "Han (Gud) sier: Det er FOR LITE at du (Messias) er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake, så vil jeg gjøre deg til HEDNINGENES LYS, for at min frelse må nå til jordens ender." (Es.49,6.)

   "Jeg bød meg fram til de som ikke spurte. Jeg var å finne for de som ikke søkte meg. Jeg sa til hedningefolk som ikke var kalt med mitt navn: Se, Her er jeg. Her er jeg. Jeg bredte ut mine hender hele dagen til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, etter sine egne tanker." (Es.65,1-2.)

(Dette siste kommer også til uttrykk i Es.53.)

   Gamle Simeon i templet var også oppmerksom på dette AT HEDNINGENE SKULLE BLI FRELST FØR Israel. Han sa: "for mine øyne har sett din frelse (din Yeshuah) som du har beredt til frelse for alle folks åsyn, et LYS TIL ÅPENBARELSE FOR HEDNINGENE og en herlighet for ditt folk Israel." (Luk.2,30-32.)

   I dette utsagnet er hedningene nevnt først.

   På apostelmøtet i Jerusalem gav også Jakob uttrykk for dette synet. Først måtte Gud ta seg ut et folk av hedninger for Jesu navns skyld, og deretter skulle Israel bli frelst. Resten av hedningene skulle bli frelst som en følge av jødenes misjonsvirksomhet i endens tid og i 1000 års-riket. (Ap.gj. 15,13-18.)

  HVA SIER BREVENE I DET NYE TESTAMENTE OM JØDENES FORKASTELSE AV RIKET FOR ISRAEL?

   Hva som gjelder Jakobs brev, så er det skrevet til "DE 12 STAMMENE". Det er bl.a. skrevet som en advarsel til de rike jødene som undertrykte sine landsmenn og utnyttet dem økonomisk. Dette brevet er skrevet ca. 45 etter Messias. Det er skrevet til JØDENE og ikke primært til den messianske forsamlingen. "Jakob, Guds og den Herre Jesu Kristi tjener, hilser de 12 stammer, som er spredt omkring i landene." (Jakob.1,1.) (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4. Kapittel: Jakobs brev er nær knyttet til Moseloven og endetiden.)

   Hva som gjelder de 2 brevene som Peter skrev, så er de IKKE SKREVET til jødene som sådan, men de er skrevet til TROENDE JØDER I DIASPORAEN. De er skrevet ca. år 63 og år 66. Dette betyr at NÅDETIDEN FOR JØDENE VAR SLUTT på dette tidspunktet. "Peter, Jesu Kristi apostel, til de UTVALGTE UTLENDINGER (troende jøder) som er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia." (1.Pet.1,1.)

        "Dette er nå alt det annet brev jeg skriver til dere, dere elskede, for atter ved påminnelse å vekke deres rene hu." (2.Pet.3,1.)

   Dette brevet ble skrevet fra Babylon. Markus var sammen med ham. (1.Pet.5,13.)

   Da Peter skrev sitt andre brev, gav han klart uttrykk for at Jesu gjenkomst og opprettelsen av Riket for Israel VAR UTSATT til et senere tidspunkt. Han skrev følgende om dette: "Men dette ene må dere ikke være blinde for, dere elskede, at en dag i Herrens øyne er som 1000 år, og 1000 år som en dag. Herren er ikke sen med løftet (løftet om Jesu gjenkomst), således som noen akter det for senhet, men han har langmodighet med oss, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse." (Se mine resymeer over Peters to brev på min internettside. www. home.no/oeindergaard.)

I året 66 i forbindelse med de romerske krigene måtte HELE DEN JØDISKE MENIGHETEN FLYKTE FRA JERUSALEM og ISRAEL. Menigheten, som bestod av 50000 til 60000 personer, flyktet til Pella i Dekapolis. Dette var også et bevis på at nådetiden for opprettelsen av Riket var slutt. 4 år senere ble templet ødelagt.

   Hva som gjelder Johannes sine brev, så viser også det teologiske inneholder i dem, at de er skrevet til de messianske jødene og ikke til Israel som folk og nasjon. De er de skrevet til "mine barn". (1.Joh,2,2 og 3,18.)

   De er skrevet til "dere barn", "dere unge", og "dere barn". 1.Joh.2,13.

   Dette gjenspeiler det TREDOBBELTE KALLET som Peter fikk. "Fø (pass på) mine lam". "Vogt mine får". "Fø mine får". (Joh.21,15-17.)

    I sitt andre brev skrev Johannes til "DEN UTVALGTE FRUE". (2.Joh.1,1.) Alle kvinnebenevnelser i Bibelen som er brukt i symbolsk betydning- det være seg kvinne, jomfru, brud, hustru, horkvinne eller skjøge- går på Israel og på jødene med unntak av "den store skjøgen", som er "kvinnen som sitter over de mange vann." (Åp,17,1.)

    Disse uttrykkene går aldri på den kristne menighet, som er benevnt som "Kristi legeme", "Kristi lemmer" o.s.v. (Se mine resymeer over Johannes brev på min internettside.)

    Allerede ved sin omvendelse i året 37 fikk Paulus klar beskjed om at nådetiden for jødene var ute. Han fikk et tredobbelt kall. Han skulle forkynne Jesus både for hedninger, konger og Israels barn (Ap.gj.9,15.)

   Det siste betyr at han ikke skulle forkynne for Israel som nasjon, men han skulle forkynne for den enkelte jøde.

   Paulus tok også opp denne problemstillingen i 1.Tessalonikerbrevet, Galaterbrevet, i 2.Korintierbrevet og i Romerbrevet. Disse ble skrevet henholdsvis i år 52,57, 57 og 58.

   I 1.Tessalonikerbrevet 2,16 står det VREDEN HAR NÅDD JØDENE.

"idet de (jødene) hindrer oss i å tale til hedningene, så de kan bli frelst, for at de alltid må fylle sine synders mål. Dog vreden har endelig nådd dem."

   "I Brevet til Galaterne 4,22-31 står det at Jerusalem er i TRELLDOM med sine barn, at judaistenes Jerusalem ikke skal arve sammen med den frie kvinnens barn (som både er den messianske forsamlingen og den kristne forsamlingen), og at trellkvinnen og hennes sønn skal DRIVES UT.  

   I  2 .Korintierbrevet 3,14-16 står det følgende om jødene: "Men DERES SINN ER BLITT FORHERDET, for like til denne dag blir det samme DEKKE liggende når de leser Den gamle pakt, uten at det blir åpenbart at det (dekket) oppheves i Kristus. Men TIL DENNE DAG ligger et dekke over deres hjerte når Moses leses, men når det (hjertet) omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort." (2.Kor.14-16.)

   I Romerbrevet 11,25 står det: "For jeg vil ikke brødre at dere skal være uvitende om denne hemmelighet- for at dere ikke skal tykkes dere selv kloke- at FORHERDELSE ER DELVIS KOMMET OVER ISRAEL, inntil fylden av hedningene er kommet inn." (Rom.11,25.)

   Dette betyr at nådetiden for jødene om opprettelsen av Riket var tatt bort allerede før disse brevene var skrevet.

APOSTLENE OG PAULUS DELTE VERDEN MELLOM SEG

   Vi vet at apostlene og Paulus fordelte den daværende kjente verden mellom seg på apostelmøtet i Jerusalem. Paulus gikk FØRST til de jødene i utlendigheten som tilhørte den jødiske synagogen med sitt nye budskap. På mange steder SPRENGTE han den jødiske synagogen. Han tok med seg de jødene som ville tro på Jesus, ut av synagogen, og dannet en kristen menighet. Deretter inviterte han de hedningene, som kom til tro på Jesus, inn i menigheten. Det ble dermed en blandet menighet. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 1. s.407.)

   Paulus gikk IKKE til de messianske menighetene med de nytestamentlige hemmelighetene og evangeliet om den frie nåden, for de messianske menighetene hadde sitt eget evangelium. Det var basert på Jesu og apostlenes undervisning.

  På den måten kunne man ha både JØDISKE, MESSIANSKE og PAULINSKE menigheter i en og samme by. Vi hører aldri om at Paulus og Peter forkynte sammen i den samme menigheten. De kunne heller ikke gjøre det, for deres evangelier var forskjellige og deres oppgaver var forskjellige.

 

   I menigheten i Korint hører vi om at det var LÆRESTRID. Noen holdt seg til Jesus, noen til Peter, noen til Paulus og noen til Appollos. (1.Kor.1,12.) Det var strid om vanndåpen, og det var strid om læren.

   I Efesus for eksempel var det både en paulinsk og en messiansk menighet. Paulus var der i 2,5 år. Han forkynte både for jøder og grekere. (Ap.gj.19,10.) Paulus gjorde usedvanlige kraftige gjerninger der. (v.11.)

   Da Johannes krev til menigheten i Efesus, så skrev han til den messianske menighet som var der. (Joh.Åp.2,1-7.) Johannes Åpenbaring hører med til de jødiske Skriftene. Dette gjelder også de 7 sendebrevene. (Åp.2-3.)

   På sin andre misjonsreise (51-53) ønsket Paulus å dra til Bitynia (romersk provins ved Svartehavet), men Den Hellige Ånd tillot ham ikke det. (Ap.gj.16,7.) Hvorfor ikke? Jo, fordi det var en messiansk menighet der. Peter hadde skrevet brev til den. (1.Pet.1,1.)

   Johannes evangelium er også skrevet etter at nådetiden for jødene var slutt. "Han kom til sitt eget (sine egne (ting)), men HANS EGNE TOK IKKE IMOT HAM. Men alle de (både jøder og hedninger) som tok imot ham, de gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn." (Joh.1,11-12.)

   Etter at muligheten for opprettelsen av "Riket for Israel" var slutt, besøkte apostlene de messianske menighetene. De forkynte det messianske budskapet. De skrev sine brev til dem. Dette gjelder Peter, Johannes, Jakob og Judas sine brev. Den menigheten som står i ferd med å stagnere eller gå i oppløsning, må også ha trøst, oppmuntring og forkynnelse. Det viktigste er ikke hvilken type menighet man tilhører, men at man er frelst.

   I tillegg til dette må vi også være oppmerksomme på det forholdet at de jødiske brevene skal komme til sin aktualitet igjen etter den kristne menighets bortrykkelse. De skal sammen med evangeliene dannet det åndelige fundamentet i "Riket for Israel".

  Jeg vil sitere en del av det som Karmels formann, John Skåland, skrev i en kronikk: Forvirringens Tider. Den stod i Karmel Israel Nytt. nr. 21. 2002."… La oss gå tilbake til tiden da Jesus kom inn i verden. Som før nevnt kom han inn i verden under Lovens tidshusholdning. Han kom til sine egne, jødene, men disse tok ikke imot Ham. Men hans budskap til dem var evangeliet om Riket. Og allerede her blandes ofte dette evangeliet sammen med nådens evangelium. Nei, evangeliet om Riket var Herrens tilbud til jødene om der og da å opprette Det messianske fredsriket. Nå visste Gud i sin allvitenhet at jødene skulle komme til å si nei. Derved fikk hedningefolkene sin tid under nådens husholdning. Men ET STYKKE UT I APOSTLENES GJERNINGER ER DET FORTSATT "Rikets Lover" som er gyldige."

EN KORT VURDERING AV JOHANNES EVANGELIUM

   Det er mange som ser motsetninger mellom de såkalte synoptiske evangelier og Johannes evangeliet. En behøver ikke å se det på denne måten. En kan også ha den vurderingen at de har forskjellige siktemål, og at de utfyller hverandre.

   De synoptiske evangeliene tar sikte på å framstille Jesus som det PERFEKTE MENNESKET og som KONGEN i "Riket for Israel", mens Johannes framstilte ham som den PERFEKTE GUD.

   De jødene som ikke ville ta imot Jesus som Gud, blir i Johannes evangelium kalt for "jødene". (Se min bok: Jødenes Konge. Bind 2. s.198.)

   Det motsatte av "jødene" er "bruden", som er et bilde på de frelste jøder på denne tiden. "Den som har bruden, han er brudgom." (Joh.3,29.)

   "Den som tror på Sønnen, har tidsalderlig liv, men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede skal bli over ham." (Joh.3,36.)

      Den store rabbinske forskeren Israel Abraham har sagt følgende om Johannes evangeliet: "Det er mitt overveiende inntrykk at det (Johannes evangeliet) inneholder en ekte tradisjon om en side ved Jesu forkynnelse som ikke har funnet plass hos synoptikerne."

   I et forsøk på å forklare ulikhetene mellom evangeliene har en del forskere ment at Johannes evangeliet har blitt til i en tradisjon i et sørlig jødisk miljø i tiden før Jerusalems ødeleggelse i år 70. (Se Studiebibelen. Nr.2 s.497.)

   Se også hva Sidny Collet skrev om forholdet mellom de 4 evangeliene i sin bok: Sannhets bok.s.135-139. (Se min bok: Jødenes Konge. Bind. 2. s.198-200, hvor jeg siterer dette.)

 

   NÅDEASPEKTET er mye mer framtredende i Johannes evangeliet enn i de andre evangeliene, hvor lovs- eller gjerningsaspektet er mer framtredene, men det er heller ikke vanskelig å finne gjerningsaspektet i Johannes evangeliet. Vi skal i det følgende sitere en del slike tilfeller i det vi er oppmerksomme på at: "Loven ble gitt ved Moses. Nåden og sannheten kom med Jesus." (Joh.1,17.)

   Den vannføre mannen som lå ved Betesta dammen, er et bilde på det jødiske folket, nåden og loven. "Betesta" betyr "NÅDENS HUS". Han hadde ingen til å kaste seg ut i dammen (lovens gjerning), men Jesus gjorde ham frisk på grunn av sin store nåde." (Joh.5,1-16.) 

  "og de skal gå ut. De som har gjort godt (holdt loven), til Livets oppstandelse, og de som har gjort ondt til dommens oppstandelse." (Joh.5,29.)

   "De sa da til ham: Hva skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger (de gjerninger som Gud har behag i)? Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal TRO på den han har utsendt." (Joh.6,28-29.)

   "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror, har tidsalderlig liv." (Joh.6,47.)

   Den mannen som var født blind, er også et bilde på Israel. Han ble bedt om gå og vaske seg i Siloas vann, "de som rinner så stilt". (Es.8,6.) Da denne mannen hadde gjort det (lovens gjerning), ble han frisk (Guds nåde.) (Joh.9,1-38.)

   "Siloa" betyr "utsendt". Dette vannet er et bilde på både Jesus og Den Hellige Ånd. Det er to som er utsendt fra Gud.

   Det er naturlig at NÅDEN er mer framtredende framstilt i dette evangeliet enn i de synoptiske evangeliene, for det er skrevet ETTER AT templet var blitt ødelagt og etter at den endelige dom over Israel var fullført.

   Vi vet ikke eksakt når de 4 evangeliene ble skrevet, men vi regner med at de såkalte synoptiske evangeliene ble skrevet mellom år 60 og 70, mens Johannes Evangeliet kan være skrevet så sent som år 100.

   I de synoptiske evangeliene er jødene framstilt som "Ammi", som betyr "mitt folk." 

    I Johannes evangeliet er "jødene" framstilt som "Lo-Ammi"- som betyr "ikke mitt folk". "Han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham, men ALLE DE som tok imot ham, de gav han rett til å tro på ham, de som TROR på hans navn. "(Joh.1,11-12.)

   "Og lyset skinner i mørket og mørket tok ikke imot det." (Joh.1,5.)

 

   Det er ingen som brukte ordet "BUD" mer enn Johannes i sitt evangelium og i sine brev. "Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud. (Det er de 30 bud i den messianske læren, som Jesus utformet.)" (Joh.14,15.)

De som HOLDT JESU BUD, BLE I HANS KJÆRLIGHET. "Dersom dere holder mine bud (gjerninger), da blir dere i min kjærlighet (nåden), likesom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet." (Joh.15,10.)

   "Dersom dere blir i meg og mine ord (mine bud) blir i dere, da bed om hva dere vil, og DERE SKAL FÅ DET." (Joh.15,7.) Oppfyllelsen var avhengig av at jødene holdt Jesu bud.

   "Alt det dere ber FADEREN om, skal han gi dere i MITT NAVN." (Joh.16,23.)

   Dette er BETINGEDE LØFTENE. De er ikke aktuelle i vår frokynnelse, for de er knyttet til overholdelse av Guds bud. Den kristne menigheten forholder seg ikke til bud og regler når det gjelder frelsen, men til Guds nåde.   

   Etter den kristne menighets bortrykkelse skal  den messianske læren føres inn igjen. Den skal være læren i "Riket fro Israel".

   Jesus betegnet sin lære, som Faderens lære. "Min lære er ikke min lære, men han som har sendt meg." (Joh.7,16.)

   "Riket for Israel" er også nevnt i dette brevet. "Men trellen blir ikke i huset (det jødiske frelseshuset) i tidsalderen, men Sønnen blir der i tidsalderen. Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri." (Joh.8,35-36.)

  

   Vi kan ikke løsrive Johannes evangeliet fra den jødiske tradisjonen. Det hører hjemme der. Vi kan ikke tolke den kristne menighets tidsperiode inn i dette evangeliet, for det blir galt, og det fører til forvirring for de som leser det.

   Vi kan naturligvis bruke Johannes evangeliet i forkynnelsen i vår tid, men vi må forklare at det er gitt til jødene, og at det angår "Riket for Israel". Når vi møter på utsagn i dette evangeliet, som ikke stemmer med Paulus sine brev, må vi forklare dette til tilhørerne. (Se artikkelen: En sammenligning mellom den messianske jødedommen og den paulinske læren ut ifra Johannes Evangeliet.)

Tingvoll den 27-5-04 og den 20-3-06. Oskar Edin Indergaard