E-mail: admin@tro.dk

 

En sammenligning mellom den messianske jødedommen og den paulinske læren ut ifra Johannes Evangeliet

Dato for offentliggørelse
18. oktober 2005
Dokumenttype
Artikel
Emner
Jøderne
Forfatter
Oskar Edin Indergaard

I denne artikkelen vil vi ta for oss det læremessige innholdet i Johannes evangeliet og vise at vi ikke kan sette likhetstegn mellom Johannes og Paulus sin forkynnelse. Johannes evangeliet beskriver Jesu virksomhet i Israel- særlig i Judea. I og med at Jesus var født under loven og levde hele sitt liv under loven, så sier det seg selv at Johannes evangeliet vil reflektere dette. Gjerningsaspektet ved Jesu forkynnelse vil derfor også være framtredende i dette evangeliet. Gjerningene var nødvendige for å få del i frelsen. (Dette betyr ikke at noen kan frelse seg selv ved gjerninger.) (Se artikkelen: Den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen. Del 2.) 

    Mens de synoptiske evangeliene beskriver først og fremst gjerningsaspektet ved Jesu forkynnelse, så beskriver Johannes evangeliet i stor grad tros- og nådesaspektet ved Jesu lære. Den store rabbinske forskeren Israel Abraham har sagt følgende om Johannes evangeliet: "Det er mitt overveiende inntrykk at det inneholder en EKTE TRADISJON om en side ved Jesu forkynnelse, som ikke har fått plass hos synoptikerne."

   Når vi arbeider med de bibelske tekstene, kan vi ikke vente at vi skal finne både tros- og gjerningsaspektet likt fordelt i de forskjellige tekstene. Det er SUMMEN av utsagnene som utgjør læren. Vi må derfor samle opp de forskjellige utsagnene og systematisere dem. Det er dette fortolkningen går ut på.

   Vi vil derfor finne både tros- og gjerningsaspektet spredt utover gjennom hele Johannes evangeliet. I og med at vi skal sammenligne Johannes og Paulus sin lære, så vil vi legge vekt på akkurat disse to aspektene i framstillingen.

   Johannes evangeliet er en del av Jesu lære, og det angår tilbudet fra Jesus om opprettelsen av Riket. Det beskriver den åndelige situasjonen blant jødene slik som den var på Jesu tid. Dersom jødene hadde tatt imot Jesus som sin konge, Messias og frelser, hadde vi ikke fått den kristne menighets tid.

   Vi vet at Jesus gjorde mange tegn eller undergjerninger blant det jødiske folket. Det er de samme undergjerningene som er beskrevet i alle evangeliene, men Johannes har plukket ut 7 av dem, som han behandlet i sitt evangelium. Han kalte dem for "tegn".

   Johannes beskrev ikke innstiftelsen av nattverden, men han gjentok den store avskjedstalen som Jesus holdt i forbindelse med påskemåltidet. (Joh.14-17.)

1.)    Jesus kom til sine egne ting (folket, landet og templet), men hans egne (de fleste av jødene) tok ikke imot ham, men de (av hans folk) som tok imot ham, de ble Guds barn.) (Joh.1,11-12.) (Det viktigste er ikke hvilken frelsesforsamling man tilhører, men at man er frelst, for Gud skal føre alle frelste sammen på den nye jorden.) (Ef.1,10.)

   De av jødene som tok imot Jesus som sin frelser, tilhørte ikke den kristne forsamlingen, men de tilhørte "Riket for Israel". Jesus forkynte utelukkende "Riket for Israel". Han forkynte selv nesten utelukkende for jødene, og han sa til sine apostler at de ikke skulle forkynne for hedningene, men til de fortapte får av Israels hus. "Disse 12 sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i samaritanenes byer, med gå heller til de fortapte får av Israels hus." (Mat.10,5-6.)

 

   Dette betydde ikke at hedningene ikke kunne få del i frelsen. De kunne slutte seg til den messianske jødedommen som proselytter, men jødene skulle få høre evangeliet om Riket FØRST, og deretter kunne hedningene få slutte seg jødene. Jesus sa til den syrofønisiske kvinnen: "… La først BARNA (JØDENE) BLI METTE, for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder (hedningene)." (Mark.7,27.)

    Dette er et prinsipp som går igjen hele veien fra Moses og inntil at nådetiden for jødene var ute for opprettelsen av Riket. Det var jødene som FØRST skulle ha det nye nådestilbudet fra Gud.

 

    Også Paulus gikk først til jødene med tilbudet om frelsen, men når jødene ikke ville ta imot det, så gikk han til hedningene med sitt nye nådesbudskap. "For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først og så for greker.." (Rom.1,16.)

   Etter den kristne menighets bortrykkelse vil tilbudet om "Riket for Israel" komme inn igjen. Jødene vil etter sin omvendelse til Jesus igjen bli de førende i Guds Rike, etter at de nå har vært satt til side i snart 2000 år. "Herren skal gjøre deg til HODE og IKKE TIL HALE, og du skal ALLTID VÆRE OVENPÅ og aldri være under, såfremt du hører på Herrens, din Guds bud, som jeg i dag byder deg å ta vare på og holde." (5.Mos.28,13.)

2.)    Loven (Torahen) ble gitt ved Moses. Nåden og sannheten kom med Jesus. (Joh.1,17.) Jesus utdypet loven for jødene. Det kan vi særlig se i Bergprekenen i Matteus 5-7 og i Sletteprekene i Lukas 6, men også overalt i Jesu og apostlenes forkynnelse. Dette gjelder også de brev som apostlene skrev.

   Den nåde og sannhet, som det her er snakk om, er ikke den frie nåden eller sannheten om den kristne forsamlingen, men det er nåden i og sannheten i og om "Riket for Israel". Det hadde vært nåde og sannhet i jødedommen før Jesu tid, men den nåden og den sannheten, som det her er snakk om, er profetenes SAMLEDE VITNESBYRD om at Messias skulle komme- både som forsoner og som konge.

   Dette betyr at dette var en stor nåde for jødiske folket, og det betyr at det profetiske ordet er sannhet. Det må gå i oppfyllelse når tiden er kommet til at det kan skje.

   Jesus bygde sin lære blant annet rundt Mose-loven. Jesus var den andre Moses. Moses var et forbilde på Jesus. "En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise deg. PÅ HAM SKAL DERE HØRE." (5.Mos.18,15.)

   Mens både jødedommen og den messianske jødedommen tilstrebet både TRO og de PERFEKTE GJERNINGENE, for å bli frelst og for å bli bevart i nåden, så gikk den paulinske læren ut på at man både ble frelst og bevart som troende av nåden eller troen alene.

3.)    Johannes sa følgende om Jesus: "Se, der Guds lam som bærer (bort) VERDENS (gr.kosmos) SYND."

   Johannes så klart at det var ikke bare jødenes synder, Jesus skulle ta på seg og bære bort på Golgata, men det var hele verdens synd. Han skilte seg dermed ut fra de 12 apostlene som ikke forstod forsoningssiden ved Jesus, og det til tross for at både Esaias 53 og Salme 22 beskrev dette på en kraftig måte.

         Ut ifra Esaias 53 var det jødenes synder Messias skulle ta på seg, men Johannes utvidet dette til å gjelde hele verdens synd.

   Det var SYNDEN og SYNDENS FØLGER Jesus tok med seg opp på korset, men til tross for det så kan vi ikke sette likhetstegn mellom syndenes forlatelse og helbredelse av sykdom. Det blir gjort i en del karismatiske forsamlinger. Dersom det var tilfelle, så hadde ingen av oss behøvd å være syk, for på samme måten som synden er sonet 100 prosent, så skulle også sykdommene være det.

   At helbredelsen ligger i Jesu forsoning, er en helt annen sak. (Se foredraget: Israel og den kristne menighet og artikkelen: Jesu Forsoning.

4.)    Johannes døpte med vann. (Joh.1,33.) Det var for å gjøre det jødiske folket til KONGER og PRESTER i Rikets tid. (Se 2.Mos.19,6 og 1.Pet.2,9.)

   Det er en tilsnikelse å hevde at det er den kristne menigheten, som er konger og prester i dag. Det er ikke noe som heter "det alminnelige konge- og prestedømmet" i dag. Det har med jødenes styre i "1000 års-Riket" å gjøre. De løftene og de profetiene som ikke kunne bli oppfylt ved Jesu første komme, står på vent til Jesu andre komme.

   De fleste Bibel-tolkere har sett at vi ikke har noe "kongedømme" i dag, og derfor har de kalt dette for det "alminnelige prestedømmet". De har altså trukket en av funksjonene ifra, for å få det til å stemme med sin forståelse av teksten. Det er ikke slik en behandler begrepene. Dette er et uttrykk for den såkalte "erstatningsteologien", som går ut på å frata Israel og jødene deres kall og løfter. (Se artiklene: Det er jødene som er Herrens prester og konger og Det alminnelige prestedømmet. Del 1 og 2.

 

       Ved siden av at vanndåpen gav en ytre renselse, så var den også relatert til David-pakten. Vanndåpen skulle også peke på Jesu første komme som Davids Sønn og Israels konge. "Og jeg kjente ham ikke, men for at han skulle ÅPENBARES FOR ISRAEL, derfor er jeg kommet og døper med vann." (1.Joh.1,31.)

   Vi vet at en av hensiktene med Jesu gjerninger, slik de er nedskrevet i evangeliene, var at jødene skulle IDENTIFISERE Jesus som Messias. Selv om ikke apostlene forstod forsoningsiden ved Jesus før etter Golgata, så forstod de at han var Messias og Davids Sønn.. "Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn." (Mat.16,16.)

   "Derfor sa jeg (Jesus) til dere: Dere skal dø i deres synder, for tror dere ikke at JEG ER, da skal dere dø i deres synder." (Joh.8,24.)

   "men disse ord er skrevet for at dere skal tro, at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn." (Joh.20,31.)

      I den messianske jødedommen var både syndenes forlatelse og utdelingen av Den Hellige Ånd betinget av vanndåpen. "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Den som ikke tror, skal bli fordømt." (Mark.16,16.)

        "Peter sa da til dem: Omvend dere og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kritis navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Ap.gj.2,38.)

         Peter sa videre om "dåpen" at den var en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi oppstandelse. (1.Pet.3,21.)

   Denne teksten har vært tolket på følgende måter:

a)    Dåpen går på Jesu død og forsoningen.

b)    Dåpen går på gjenfødelsen.

c)    Dåpen går på vanndåpen. Vanndåpen gir enten en god samvittighet for den som blir døpt, eller vanndåpen er i seg selv en pakt mellom Gud og den enkelte.

    I Hebreerbrevet, som er skrevet av Paulus, står det at det er JESU BLOD (forsoningen) som gir en god samvittighet. "hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en tidsalderlig Ånd (Ånden kom i en bestemt tidsalder) bar seg fram for Gud, RENSE DERES SAMVITTIGHET fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud." (Hebr.9,14.)

   Det sier seg selv at ikke både vanndåpen og Jesu blod kan gi menneskene en god samvittighet. Jeg for min del tror at den dåpen, som det her er snakk om, er Jesu dåp til døden for all verdens synd. Den sammenhengen som 1.Pet.3,21 står i, viser at det er riktig.

   Når vi arbeider med de bibelske tekstene, må vi være meget oppmerksomme på at ordet "dåp", kan ha mange betydninger i N.T. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: De forskjellige typer dåp.)

   VANNDÅPEN HØRER IKKE MED TIL DET PAULINSKE SYSTEMET. I forholdet til Gud er alle budene og forskriftene i Mose Torah opphevet. (Se Gal.3, Ef. 2,15 og Kol.2,14.) Det er ikke Guds bud og forskrifter som er opphevet i vår tidsperiode, men det er Mose Torah eller Loven som EN ENHET. Når skal vi begynne å forstå dette? I Paulus sin undervisning har vi mer enn 400 bud og forskrifter.

     I det paulinske systemet har GJENFØDELSEN ERSTATTET VANNDÅPEN.

        Da Paulus kom til Korint på sin andre misjonsreise i året 51, fikk han en åpenbaring fra Herren om at vanndåpen ikke var aktuell lenger i hans forkynnelse, for den hørte med til den messianske jødedommen. Han skrev: "Gud har ikke utsendt meg for å døpe, men for Å FORKYNNE EVANGELIET, ikke med vise ord for at evangeliet (om Jesu forsoning) ikke skulle tape sin kraft. For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft." (1.Kor.1,17-18.)

   "Og jeg, da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller i visdom og forkynte dere Guds vitnesbyrd, for jeg ville ikke vite noe (ikke lovgjerninger) iblant dere uten Jesus Kristus og ham korsfestet." (1.Kor. 2,1-2.)

 

  Dette betyr at dersom Paulus fortsatte med å forkynne vanndåpen og praktisere den, så ville dette svekke forkynnelsen om Jesu forsoning. Paulus mente at vanndåpen hørte med til det jødiske systemet, som hadde med "Riket for Israel" å gjøre.

        Paulus skrev også i Ef.4,5 at det bare var EN DÅP, og det er naturligvis gjenfødelsen og ikke vanndåpen. Gjenfødelsen har tre faser, og de skjer samtidig. De er:

a)    Man får Den Hellige Ånd i sitt hjerte.

b)    Den Hellige Ånd døper den troende inn i det kristne legemet. (1.Kor.12,13.)

c)    Den troende blir satt inn i himmelen i Jesus Kristus. (Ef.1,3 og 2,6.)

Når vi går utenom tidsskjemaet, noe som vi også må forholde oss til, og inn i evighetsdimensjonen, som er Guds dimensjon, så er vi SATT INN I HIMMELEN allerede fra FØR verdens grunnvoll ble lagt. "Likesom han utvalgte oss i ham FØR VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. "(Ef.1,4.)

   Den kristne menigheten er en ÅNDELIG ENHET som allerede nå er satt inn i himmelen sammen med Jesus. Den som først er satt inn i himmelen, kan aldri miste sin posisjon i Jesu legeme. (Se Rom.8,29-39 og Ef.1,11-14.)

   Det er Jesus som hode for menigheten som er garantisten for at dette er riktig. "Han som er PANTET på vår arv til eiendommens forløsning, hans herlighet til pris." (Ef.1,14.)

   "Og jeg er full viss på dette at han (Jesus) som BEGYNTE en god gjerning (frelsesverket) i dere, vil FULLFØRE den inntil Kristi dag." (Fil.1,6.)

 

   Medlemmer av den kristne menigheten kan miste hele nådelønnen og likevel bli frelst. (1.Kor.3,12-15.), og grunnen til det er at vi både er frelst og blir bevart utelukkende av Guds nåde. NÅDE PLUSS INGEN TING I TILLEGG.

   Medlemmene i den messianske menigheten hadde ikke denne forsikringen om at de ikke kunne falle ut av Guds nåde, for det grunnlaget som den bygde på var både nåde og gjerninger. "Øksen ligger allerede ved roten til trærne (jødene). Derfor blir hvert tre som IKKE BÆRER GOD FRUKT, KASTET PÅ ILDEN. Og folket spurte ham: HVA SKAL VI DA GJØRE?" (Luk.3,9-10.)

 

        Det jødiske folket måtte bære FULLMODEN FRUKT, for å bli frelst. "Det som falt blant torner, det er de som hører, og mens de vandrer under bekymring og rikdom og livets lyst, kveles de, og bærer ikke FULLMODEN FRUKT. Men de i den gode jord, det er de som hører ordet og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og BÆRER FRUKT I TÅLMODIGHET." (Lukas 8,14-15.)

   "da dere vet at prøvelsen av deres tro virker tålmodighet, men tålmodigheten må føre til FULLKOMMEN GJERNING, for at dere kan være FULLKOMNE og HELE og IKKE MANGLE NOE." (Jakob 1,3-4.)

   "Kom derfor i hu hva du (den messianske menigheten i Efesus) har falt ifra, og omvend deg og GJØR DE FØRSTE GJERNINGER, ellers kommer jeg over deg (dom) og vil flytte din lysestake fra dens sted, viss du ikke omvender deg." (Joh.Åp.2,5.)

   Mens den messianske menigheten søkte DEN PERFEKTE gjerningen, så HAR DEN KRISTNE MENIGHETEN DEN PERFEKTE NÅDEN. (Se hva jeg skriver under Johannes 15,1-10 om dette.)

5.)    "Natanael sa til ham (Jesus): Hvor kjenner du meg fra? Jesus svarte og sa til ham: Før Filip kalte på deg, mens du var under fikentreet, så jeg deg." (Joh.1,49.)

   Dette betyr at Jesus så Natanael, mens han var i bønn for Israels nasjonale gjenfødelse og introduksjon av "Riket for Israel".

   "Fikentreet" er både et bilde både på "det religiøse Israel" og et bilde på "Israels nasjonale gjenreisning". Dette betyr at "Riket for Israel" kunne ha blitt opprettet etter Jesu død og oppstandelse, og etter Den Hellige Ånds komme, dersom jødene hadde villet anerkjenne Jesus som deres Messias. Men som vi vet, så skjedde dette ikke. Israel ble satt til side, og vi fikk menighetens tid.

         Vi må ikke blande døperen Johannes, Jesu og apostlenes lære inn i Paulus sin lære. De har forskjellige siktepunkt. Mens den førstnevnte læren gikk ut på å ta ut det jødiske folket til et jordisk Rike, så gikk Paulus lære ut på å ta ut den kristne menigheten til et liv og en eksistens i himmelen.

6.)    Natanael sa: "Rabbi, du er Guds Sønn. Du er ISRAELS KONGE." (Joh.1,50.)

    Natanael anerkjente Jesus som jødenes konge og Messias. Han anerkjente Jesus med det samme (Joh.1,48-50), uten at han kjente noe til Jesus. Det var Filipp som førte ham til Jesus. (Joh.1,46.)

      Det var rett det som Filip sa, at Jesus var både Guds Sønn og Israels konge. Jesus er kongen i "Riket for Israel". Han skal i sin tid styre hele verden ut ifra Israel og Jerusalem. De 12 apostlene skal styre sammen med ham ut ifra templet i Jerusalem. (Mat.19,28.) Det levittiske presteskapet skal være prester og levitter i templet i Jerusalem. De øvrige jødene skal være "konger og prester" utover hele jorden.

   Jesus er ikke menighetens jordiske konge, men han er HODET FOR MENIGHETEN, som er hans legeme. Mens de troende jødene anerkjente Jesus som Messias, så kjenner den kristne menigheten ikke Jesus som Messias, men som hodet for den kristne menigheten. "Derfor kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet (etter det menneskelige). Har vi og kjent Kristus etter kjødet (som Messias), så kjenner vi ham DOG IKKE LENGER SOM SÅLEDES." (2.Kor.5,16.)

   Nå kjenner vi Jesus som den OPPSTANDNE FRELSEREN som talte til Paulus og som HODET FOR LEGEMET. Det er de åpenbaringene som Paulus fikk av Jesus etter hans oppstandelse og himmelfart, som er kirkens lære, og ikke de mange utsagn i evangeliene eller de jødiske Skriftene som angår "Riket for Israel".

   Dette betyr at vi ikke skal bygge opp vår forkynnelse rundt de 4 evangeliene og de jødiske brevene. Evangeliene beskriver Jesus som både Messias og frelser. De jødiske brevene beskriver den messianske læren. Vi skal ikke forkynne verken DEN JORDISKE MESSIAS eller LÆREN OM "Riket for Israel", men vi skal forkynne den oppstandne Jesus og de paulinske hemmelighetene. (Dette betyr naturligvis ikke at vi ikke kan bruke disse Skriftene i vår forkynnelse, men det betyr at det er de paulinske Skriftene som er den kristne menighets lære.)

   I den kristne menigheten er det en GEDIGEN SAMMENBLANDING av disse TO LINJENE  i frelseshistorien. Vi må TILBAKE TIL PAULUS. Det er Paulus som la det åndelige grunnlaget for den kristne menigheten. Han fikk de nytestamentlige hemmelighetene av den oppstandne Jesus.

   Det er bare to menn i N.T. som har utfordret de troende til Å FØLGE SEG, og det er Jesus og Paulus. "Men Jesus sa til ham: FØLG MEG! Og la de døde begrave sine døde." (Mat.8,22.)

   "Jeg formaner dere derfor: Bli MINE ETTERFØLGERE!" (1.Kor.4,16.)

   Vi skal ikke etterfølge Jesu lære i vår tidsperiode, men vi skal etterfølge den læren som Paulus fikk av den oppstandne Jesus. Jesus underviste om "Riket for Israel" mens Paulus underviste om den kristne menigheten.

   Dersom vi ikke greier å skille mellom disse to lærene, så blir hele lesningen og undervisningen av Guds ord i N.T. et eneste rot, og det har det også blitt.

7.)    Jesus sa videre til Natanael. "Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og ned over Menneskesønnen." (Joh.1,52.)

   Dette skal skje i Rikets tid. Jesus skal da være konge i Jerusalem. Det skal være en intim kontakt mellom himmelen og jorden i den tiden. Mens jødene skal styre på jorden, vil den kristne menighet styre fra himmelen. Vi vil få overordnete oppgaver i dette styret, men enkelthetene i dette er ikke åpenbart ennå.

   I "1000 års-Rikets" tid vil også Det himmelske Jerusalem ligge mye nærmere til jorden enn det er i dag. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 3. Kapittel: Det himmelske Jerusalem.)

8.)    Bryllupet i Kana er et bilde på "Riket for Israel". Dette var DET FØRSTE UNDERET som Jesus gjorde ifølge dette evangeliet. (Joh.2,1-11.)

   De 6 vannkarene som var i bryllupshuset (v.6.), er et bilde på jødenes forhold til Gud i deres naturlige tilstand. 6-tallet står for 6000 år. Jødenes omvendelse skal ikke skje før det har gått 6000 år fra skapelsen av.

Det forholdet at vannet ble til vin (v.9.), er et bilde på ISRAELS FRELSE.

   "Vin" er også et bilde på "Riket for Israel". "For Herrens, hærskarenes Guds vingård er Israels hus, og Judas menn hans kjæreste planting." (Es.5,7.)

   "men de (de frelste jødene i Rikets tid) skal sitte hver under sitt vintre og sitt fikentre, for Herrens, Hærskarenes Guds munn har talt." (Mika 4,4.) (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 1. Kapittel: Fikentreets tegn.)

 

   Maria, Jesu mor, utfordret Jesus på det forholdet at de ikke hadde mer vin i bryllupshuset. Jesus avviste henne og sa: "Hva har jeg med deg å gjøre, kvinne? Min time er ennå ikke kommet." (v.4.)

   Maria representerte her det VANTRO ISRAEL, som bare hadde sans for de ytre gjerningene og ikke for det forholdet at Jesus virkelig var jødenes Messias. Hun skulle senere komme til en virkelig tro på ham.

   Når Jesus sa, at hans time ennå ikke var kommet, så tenkte han på opprettelsen av "Riket for Israel". Han visste at jødene ikke kom til å ta imot det første tilbudet om opprettelsen av Riket, men til tross for det så tilbød han jødene Riket- både før og etter sin oppstandelse.

 

   Bryllupet i Kana var på den tredje dagen. (v.1.) Dette betyr at "Riket for Israel" skal opprettes etter 2000 år. Denne tredje dagen er likeledes den sjuende dagen, for Jesus brukte 2 dager på reisen fra Judea og til Kana i Galilea. Disse to reisedagene står for 2000 år. Det er i den tiden at den kristne menigheten blir tatt ut. Etter at den kristne menigheten er tatt ut, kommer Jesus tilbake og frelser jødene på den syvende dagen, som står 7000 år. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: Jesu gjenkomst er ikke langt unna.)

   Bryllupet i Kana er et bilde på "Riket for Israel". Jesus er selve brudgommen. De troende jødene er Jesu brud. De 12 apostlene er brudesvennene. Bryllupet skal ikke holdes i himmelen men på jorden. (Se hva jeg skriver om dette under Johannes 3,29.)

   

 

9.) I Nikodemus møte med Jesus kommer det tydelige fram at ingen kan komme inn i Guds Rike, som er det samme som "Himlenes Rike, uten at en blir født på ny. (Joh.3,1-15.)

   Her kommer det tydelig fram at den som ville bli frelst, måtte FØDES TO GANGER. Det var først den legemlige fødsel (ut av vannet, som er fostervannet), og deretter ut av Ånden, som er gjenfødelsen. Mange Bibel-lærere mener at det første går på vanndåpen, men det gjør det ikke. Det går på den naturlige fødselen, som også er en dåp.

   Nikodemus forstod dette, for han sa: "… Hvorledes kan et menneske fødes når han er gammel? Kan han vel annen gang KOMME INN I MORS LIV og FØDES?" (v.4.) (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: Å bli født av vann og Ånd.)

 

   Det har vært følgende oppfatninger av hva vannet i denne beretningen står for, og de er:

 

a)    Vanlig vann.

b)    Guds ord.

c)    Ånden.

d)    Anger.

e)    Den naturlige fødsel. Det er den siste vurderingen som er rett.

 

   Gjenfødelsen er FELLES for de to læreformene, men det som ligger rundt frelsen, er ikke det samme. I den messianske jødedommen måtte man holde Jesu bud både i forkant av frelsen og i vandringen som troende. Dette kan vi kalle for den betingede nåden.

   I Paulus sin forkynnelse er NÅDEN HELT FRI. Det kreves ingen ting for å bli frelst og for å bli bevart som troende.

   På dette området svikter det TOTALT i forkynnelsen. De fleste organisasjoner og menigheter lærer at det ikke er nok med nåden, men at en må passe på, at en også gjør de riktige gjerningene.

 

   Mange kristne er usikre på om de er frelst eller ikke, og de er usikre på om deres gjerninger ER FULLKOMNE FOR GUD. De som tror og lærer dette, har ikke forstått Guds nåde og Paulus sin undervisning om dette.

   De blander også sammen de utsagnene som står i Johannes Åpenbaring angående de 7 sendemenighetene med den paulinske kristendommen. De 7 sendemenighetene representerer ikke den kristne menigheten, men de representerer den messianske jødedommen.

   Når det for eksempel står i Johannes Åpenbaring 3,2, at Gud ikke har funnet menighetens gjerninger FULLKOMNE FOR GUD, så gjelder dette ikke den kristne menigheten.

 

   Mens den messianske jødedommen søkte tro og fullkomne gjerninger, så søker den paulinske menigheten bare tro og nåde. De gode gjerningene skal følge som en naturlig konsekvens av at gjenfødelsen har funnet sted, men de har ikke noe med selve frelsen å gjøre. "han som gav seg selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense seg selv et eiendomsfolk, NIDKJÆRT TIL ALL GOD GJERNING." (Tit.2,14.)

   De gode gjerningene skal vise hvem vi er.

   Det er sagt at mens jødedommen spør etter, hva man skal GJØRE for å bli frelst, så spør den paulinske kristendommen etter hva man skal TRO, for å bli frelst. Dette er en enkel men god karakteristikk på forskjellen mellom de to læresystemer.

 

10.)                  "For så har Gud elsket verden (gr.kosmos) at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha tidsalderlig liv." (Joh.3,16.)

   Dette betyr at alle, som kom til tro på Jesus- både jødene og deres proselytter- skulle få et liv i den tidsalderen som ble innledet med døperen Johannes, og det var "Riket for Israel".

   Ordet "evig" (gr.aionios) er galt oversatt. Det skal ikke oversettes med "evig", men med "tidsalderlig".

   Johannes talte ikke om frelsen i vår tidsperiode. Han talte om frelsen i "Riket for Israel". Kirkens tid er en parantes i Guds planer med jødene. Da jødene ikke ville ta imot Jesus, så fikk vi etter hvert kirkens tid. Dens teologiske grunnlag kan vi ikke søke i evangeliene, men vi må søke det i Paulus sine brev.

 

11.)                   Jesus sa: "men hver den som GJØR SANNHETEN, han kommer til lyset, for at HANS GJERNINGER må bli åpenbare, for de er gjort i Gud." (Joh.3,21.)

         Dette beskriver Rikets lære. Den består av både tro og gjerninger. Jesu lære bestod både av nåde og gjerninger. I Bergprekenen utvidet Jesus kravene i Mose Torah. Han tilpasset dem til den nye tidsperioden som nettopp var begynt- Rikets tid. I den tiden skulle de etiske kravene være større, for Satan skulle være bundet i 1000 år, og hele verden skulle få et rettferdig styre.

   I vår tidsperiode, som er den frie nådens tidsperiode, er gjerningene satt til side i forhold til frelsen. Vi er frelst av nåde og blir bevart av nåde. "Men NÅ er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitnet om, åpenbart UTEN LOVEN. Det vil si Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell. Alle (både jøder og hedninger) har syndet og de blir rettferdiggjort uforskyldt ved hans nåde ved forløsningen i Jesus Kristus." (Rom.3,21-24.)

   "For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave. Ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg." (Ef.2,8-9.)

12.)                  Både Jesu disipler og Johannes døpte med vann. Det ble en diskusjon mellom Johannes disipler og en jøde om DÅPEN (renselesen.) (Joh.3,22-25.)

   Jesus døpte ikke, for han hadde en annen dåp (døden), som han skulle døpes med. Det var hans disipler som døpte. Johannes døpte også. De døpte jødene inn i Guds Rike. Uten at vanndåpen hadde funnet sted, kunne de ikke få del i Guds Rike. Dette gir uttrykk for den betingede nåden.

   Den jøden, som det her er snakk om, hadde ingen tro på Johannes-dåpen. Han hadde ingen forståelse for det Guds Rike som var opprettet ved Johannes forkynnelse. Han forstod at det var FORSKJELL på den jødiske dåpen og Johannes-dåpen. Den jødiske dåpen gav bare en ytre renselse, mens Johannes-dåpen var en betingelse for å få del i "Himlenes Rike".

 

   I vår tidsperiode er ikke vanndåpen nødvendig, for å få del i frelsen, for frelsen i vår tid er ikke koblet inn i Mose og Jesu lov. Ja, DEN ER DIREKTE SKADELIG, for den skygger for gjenfødelsen, som er basert på Jesu forsoning. En kan ikke bli gjenfødt både i og utenom vanndåpen. En har ikke behov for TO GJENFØDELSER.

   I vår tidsperiode er vi frelst av nåde ved tro uten gjerninger. "Troens lov" har opphevet "gjerningenes lov". "Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen- uten lovgjerninger (som for eksempel vanndåpen.)" (Rom.3,27-28.)

 

13.)                   Johannes sa: "Den som har bruden, han er brudgom." (Joh.3,29.)  

   Den vanlige fortolkningen er at det er den kristne menighet, som er Jesu brud. Dette er galt. Vi er ikke Jesu brud, men vi er Jesu legeme.

   Gjennom hele Tanach er jødene framstilt som brud, hustru, søster, venninne eller som hore. Det er vanlig å bruke kvinnebenevnelser på Guds forhold til jødene. Når Jesus er brudgommen, er det HELT SIKKERT at det er de messianske jødene, som er Jesu brud.  

   Døperen Johannes sa også at Jesus var brudgommen, og at de troende jøder var bruden. "Den som har bruden, den er brudgom, men brudgommens venn (Johannes), gleder seg storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen." (Joh.3,29.)

   "Kongesønnens bryllup" i Matteus 22 er et bilde på "Riket for Israel". I "Kongesønnens bryllup" skal den jødiske bruden bli til "Lammets hustru".

    Brudgommens venn var Johannes. (v.29.) Han var forloveren i dette bryllupet. De 12 apostlene var "brudesvennene" i dette bryllupet. (Mat.9,15.). De hadde spesielle praktiske oppgaver i forbindelse med bryllupet. (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og lære. Kapittel: Det er jødene som er Jesu brud.)

   Den messianske menigheten blir også beskrevet som "vintreet", der Jesus er stammen, og hver enkelt av de troende jødene er greinene. (Joh.15,1-8.)

   Den kristne menigheten er ikke Jesu brud og hustru. Det er bare "erstatningsteologien" som hevder det. Vi er Kristi legeme, der Jesus er hodet og hver enkelt av oss, som er kommet til en levende tro på Jesus, er lemmene.

  

14.)                  "Den som tror på Sønnen, har tidsalderlig liv, men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede (gr.orge) blir over ham." (Joh.3,36.)

    De av jødene som trodde på Jesus, skulle få del i det tidsalderlige livet, som var et liv i "Riket for Israel". Den som ikke ville tro, skulle bli dømt i den store trengselen som lå foran jødene. Dette er selve den store trengselen. Dersom jødene hadde tatt imot Jesus som Guds Sønn og Messias på denne tiden, hadde vi fått selve endetiden og opprettelsen av Guds Riket i Israel.

   Den kristne menighet har ikke direkte del i "Riket for Israel". Den kristne menighet har sin egen selvstendige eksistens. Den er ikke basert på pakter og løfter, men på hemmeligheter og på Guds nåde. GJENNOM JESUS som hode for menigheten har vi fått del i noen av jødenes løfter. Dette gjelder løftet om Den Hellige Ånd, løftet om Den nye pakt i Jesu blod, løftet om selve frelsen og løftet om et liv i himmelen. "Men hører dere Kristus til, da er dere jo Abrahams ætt (åndelige ætt), arvinger etter løfte (om Kristus)" (Gal.3,29.)

   "men NÅ, I JESUS KRISTUS, er dere som før var langt borte, kommet nær til VED JESU BLOD." (Ef.2,13.)

   Abraham er åndelig far til alle som tror. "Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn." (Gal.3,7.)

   Den som har tro, blir velsignet sammen med den troende Abraham. "Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham." (Gal.3,9.)

   Vi er IKKE KOBLET INN I jødenes mange pakter og løfter som angår styret på jorden i "1000 års-Riket". Dette er pakter og løfter som er relatert til Jesus som Messias. Vi er ikke knyttet til Jesus som Messias, men til Jesus som HODET FOR MENIGHETEN. Vi som før var LANGT BORTE, vi er kommet NÆR TIL ved Jesu blod. (Vi er kommet nær til frelsen.)(Ef.2,13.)

   I og med at den kristne menigheten er uttatt FØR verdens grunnvoll ble lagt, så behøver vi heller ikke å være koblet inn i jødenes mange pakter og løfter. Vi er uttatt i Jesus Kristus FØR verdens grunnvoll ble lagt. Vi er uttatt til et liv i himmelen i Rikets tid. (Ef.1,3 og 2,6.)

   Den kristne menigheten, som er selve hemmeligheten, er uttatt etter en plan som Gud hadde hos seg selv, fra før verden ble skapt. "etter det forsett (vilje, plan) fra tidsalderlige tider som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre."(Ef.3,11.)

   "han som frelste oss og kalte oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter sitt eget forsett og den nåde som er oss gitt i Kristus Jesus fra tidsalderlige tider." (2.Tim.1,9.)

   "i håp om tidsalderlige liv, som Gud, som ikke lyver, har lovet fra tidsalderlige tider, men nå i sin tid har han åpenbart sitt ord i den forkynnelsen som ble meg betrodd etter Guds, vår frelsers befaling." (Titus 1,2-3.)

   I og med at den kristne menigheten er uttatt etter en plan, som Gud hadde fra før verden ble til, så er vi ikke uttatt etter de løftene og paktene som Gud har gjort med jødene, for disse løftene og paktene angår i stor grad jordiske forhold.

   I tillegg til de løftene som vi har felles med jødene, har vi våre egne hemmeligheter og løfter.

   Vi er allerede her og nå satt inn i himmelen sammen med Jesus. (Ef.1,3 og 2,6.)

   På samme måten som Jesus er HØYT HEVET OVER ALLE HIMLER, er også vi det. (Ef.4,10.)

   Det som vi har felles med jødene, er følgende forhold:

a)    Vi har Jesus sammen med dem. "at dere på den tid stod UTENFOR KRISTUS, fremmed for Israels borgerrett og fremmed for paktene MED DERES HÅP (som er Jesus), men nå I KRISTUS JESUS, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved KRISTI BLOD." (Ef.2,12-13.)

b)    Vi har Den Hellige Ånd sammen med jødene. Det er selve frelsespantet.

c)    Vi har del i Den nye pakten i Jesus blod. Det er selve frelsespakten.

d)    Vi er satt inn i det himmelske Jerusalem. "Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er mor for oss alle (både jøder og hedninger.)" (Gal.4,26.)

        Det er ikke det Jerusalem som er der oppe, som er det FØRSTE HJEMMET til de messianske jødene. Det er det frigjorte Jerusalem i Rikets tid. Det er først på den nye jord at jøder og hedninger skal være sammen i det nye Jerusalem. "om en husholding i tidenes fylde: at han ville samle alt i ett i Kristus, både de som er i himmelen (den kristne menigheten), og de (den messianske forsamlingen) som er på jorden (gr.tes ges) " (Ef.1,10.)

   Den endelige "fullendelsen" for jødene er ikke "Riket for Israel", men det er "den nye himmel og den nye jord". "Riket for Israel" er en jordisk periode, men himmelen hører med til den FULLE FORLØSNINGEN for den messianske menigheten.

   Den kristne menigheten skal være sammen med jødene når de blir fullendt. "Og enda alle disse fikk vitnebyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovet, fordi Gud forut hadde utsett noe bedre for oss (den kristne menighet), så de (de messianske jødene og  proselyttene) ikke skulle nå FULLENDELSEN uten oss. (Vi skal være sammen med dem i deres fullendelse.)" (Hebr.11,39-40.)

   De løftene som den kristne menigheten har fått, går UTENOM det jødiske programmet. Vi kaller det for HEMMELIGHETEN, som består av en rekke del-hemmeligheter. Slike hemmeligheter er:

a)    En ny skapning som består av både jøder og hedninger. (2.Kor.5,17 og Ef.2,15.)

b)    Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. Det er en gave fra Gud.(Rom.3,21 og Ef.2,8-9.)

c)    Mose Torah og Jesu utdyping av den er opphevet for den kristne menigheten. (Ef.2,15 og Kol.2,14.)

d)    Vi er allerede nå satt inn i himmelen i Jesus Kristus. I og med at han er der, er også vi der, for den kristne menigheten er en åndelig enhet eller en åndelig organisme, som ikke kan deles opp. Dette gjelder også de som ennå ikke er kommet til tro på Jesus. (Ef.1,3 og 2,6.)

e)    Den som er satt inn i himmelen, kan ikke miste sin tilknytning til himmelen, for vi utgjør en åndelig enhet med Jesus. Når Jesus er der, er også vi der. (Rom.8,28-39.)

f)     Satan kan heller ikke anklage de som hører med til det kristne legemet, for det er det samme som å anklage Jesus. (Rom.8,33-35.)

g)    Den kristne menighets bortrykkelse før trengselstiden på 7 år. (1.Kor.15,51-52 og 1.Tess. 1,10 og 4,14-18.)

h)    Vi har "Kristus i oss- håpet om herlighet" (Kol.1,27 og 1.Tim.1,10.) Dette er det samme som Den Hellige Ånd, som er i oss. Det er selve frelsespantet som den kristne menigheten har.

 

   Det går TO FRELSESHISTORISKE LINJER gjennom Bibelen. Den ene er DEN JØDISKE LINJEN, og den angår i første omgang JORDISKE FORHOLD. Den andre linjen angår DEN KRISTNE MENIGHETEN og gjelder HIMMELSKE FORHOLD.

   Den første linjen begynte med Abraham og sluttet med jødenes forkastelse av Jesus. Den andre linjen begynte med Paulus og slutter med den kristne menighets bortrykkelse. Etter den tid kommer den jødiske linjen inn igjen i frelseshistorien.

   Ut fra Golgata går det også TO LINJER. Det er den jødiske linjen hvor loven er oppfylt som frelsesgrunnlag, men den er ikke opphevet i vandringen for de messianske jødene. Det er den kristne menighets linje der den jødiske loven er tatt bort. Dette gjelder både jøder og hedninger som hører med til den kristne forsamlingen. (At jødene følte (føler) seg forpliktet på noen av ordningene i Mose-loven, det er en helt annen sak. Her er det samvittigheten hos hver enkelt som skal bestemme, hvilke ordninger og bud en skal følge.)

15.)                  Den samaritanske kvinnen representerte de hedningene som hadde del i Guds Rike. (Joh.4,4-42)

   På Jesu tid bestod frelsen i at man sluttet seg til den messianske jødedommen og ble proselytt. Gjennom omskjærelse, vanndåp og forpliktelse på å holde jødenes lov ble man innlemmet i menigheten.

   Samaritanerne var et blandingsfolk av assyrere og jøder. Etter at Nord-riket var blitt erobret av Assyria i året 722 før Messias, ble de fleste av de jødene som bodde i Samaria, tvangsflyttet til Assyria. Forskjellige folkeslag fra Det Assyriske Verdensriket ble flyttet til Samaria, og det oppstod et blandingsfolk av "assyrere" og jøder. Det var samaritanerne.

   Samaritanerne hadde en blandingsreligion som bestod av elementer fra både hedensk religion og jødedommen. De anerkjente bare de 5 Mosebøkene. De anerkjente ikke profetene, Salmene eller de andre Skriftene i Tanach. De anerkjente heller ikke fariseernes vedtekter.

   Samaritanernes trosbekjennelse hadde følgende 6 artikler:

 

a)    Troen på en Gud.

b)    Troen på profeten Moses.

c)    Troen på jødenes Torah.

d)    Troen på at Garisim var det fjellet der Gud skulle tilbes og gies offer.

e)    Troen på at Gud skulle dømme verden.

f)     Troen på at Moses skulle gjenoppstå som den nye Messias.

 

   Jesus sa til den samaritanske kvinnen at han var Messias. "Kvinnen sier til ham: Jeg vet at Messias kommer. Det er utlagt: Kristus. Når han kommer, skal han forkynne oss alt. Jesus sier til henne: Det er meg (som betyr: "Jeg er.") Jeg som taler med deg." (v.25-26.)

   Det ble også en diskusjon mellom Jesus og den samaritanske kvinnen om hvor man skulle tilbe- enten i Jerusalem eller på Garisim. (v.20-24.)   

   Jesus sa at det skulle komme en tid, da man verken skulle tilbe i Jerusalem eller på Garisim. Han siktet da til Jerusalems ødeleggelse i år 70 etter Messias. Det viktigste var ikke hvor man tilbad, men at man tilbad Gud i Ånd og sannhet, for Gud er begge delene. Det er slike tilbedere Gud vil ha.

   Dette betyr ikke at man ikke skulle tilbe i Jerusalem. Det var det rette stedet for tilbedelsen, men dette betyr at en kan ikke gjøre dette til et spørsmål om bare lokalisering, for dersom en gjør det, så blir det ingen tilbedelse i Ånd og sannhet.

    Det Jesus ville gi samaritanerne, var både frelsen og i sin tid Den Hellige Ånd. "Jesus svarte og sa til henne: Kjente du Guds gave og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke. Da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann." (Joh.4,10.)

   "Det levende vannet" er et bilde på "Den Hellige Ånd", som var det nye frelsespantet i "Riket for Israel". De troende i Samaria fikk også både Den Hellige Ånd og Ånds-fylden i forbindelse med evangelisten Filips besøk i Samaria. (Ap.gj.8,5-17.)

 

  Det var mange av samaritanerne som kom til tro på Jesus (v.41-42.). De ble dermed innlemmet i "Riket for Israel".

   Jesus ble værende hos samaritanerne i 2 dager. Disse 2 dagene symboliserer de 2000 som Jesus skal være borte fra jødene. Det er i dette tidsrommet at den kristne menigheten blir tatt ut. "Han (Gud) vil gjøre oss levende ETTER 2 DAGER. På den TREDJE DAG vil han oppreise oss, og vi skal leve for hans åsyn." (Hos.6,2.)

    

16.)                   "Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene. De er alt kvite til høsten." (Joh.4,35.)

   Disiplene tenkte at om fire måneder kunne de forskjellige avlingene i Israel bli innhøstet. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: Innhøstningsfestenes symbolske betydning.)

   Jesus tenkte ikke på innhøstningen av avlingene, men han tenkte på at den messianske høsten var fullt ferdig til å bli høstet inn.

   Det var Guds ønske og plan at først skulle jødene i Israel bli frelst. Deretter skulle jødene i diasporaen bli frelst. Deretter skulle hedningene slutte seg til jødene som frelste mennesker.

 

          Mens slik gikk det ikke. Jødene forpurret Guds planer ved at de ikke tok imot Jesus som sin Messias, slik at Guds planer med Israel og jødene ikke lot seg realisere på denne tiden. Dette fikk følgende konsekvenser:

a)    Endetiden ble utsatt med ca. 2000 år.

b)    Jødene ble dømt og sendt ut til alle folkeslag. "og de skal falle for sverds egg og føres fange til alle folkesalg, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tider er til ende." (Luk.21,24.)

c)    Den kristne menigheten kom inn som en parantes i Guds planer med Israel. Den begynte med Paulus sin omvendelse i året 37. Fra dette året og fram til år 70 var det en AVVIKLINGSTID av den messianske jødedommen og en OPPBYGGINGSTID for den kristne menigheten.  

   Vi må skille mellom Israels forherdelse og det forholdet at de messianske menighetene fortsatte å eksistere. Selv om Israel ble forkastet av Gud på grunn av deres avvisning av Jesus som deres Messias, fortsatte likevel de messianske menighetene å eksitere. De eksiterte også etter Jerusalems ødeleggelse i år. 70.

17.)                  Da Jesus kom tilbake til Galilea, etter at han hadde vært 2 dager hos samaritanerne, helbredet han sønnen til en som var i tjeneste hos kongen. Denne mannen kom til tro på Jesus med HELE SITT HUS. (Joh.4,46-54.)

   Dette var DET ANDRE TEGNET som Jesus gjorde. Evangeliet etter Johannes er bygd opp omkring 7 tegn. Disse tegn eller under, som de andre evangeliene kalte dem, er bare et LITE UTVALG av alle de tegn og undergjerninger som Jesus gjorde. "Også mange andre tegn gjorde Jesus for disiplenes øyne- tegn som ikke er skrevet i denne bok, men disse er skrevet for at dere (jødene) skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn." (Joh.20,31.)

   I Rikets tid vil hele familier, hele stammer og hele nasjoner bli frelst. Israel vil være den første nasjonen som blir frelst. "og således skal HELE ISRAEL bli frelst. Som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme. Han skal bortrydde ugudelighet hos Jakob." (Rom.11,26.)

   I vår tid vil det være enkeltindivider som blir frelst og ikke hele nasjoner, stammer og familier.

 

18.)                  Ved Betesda-dammen lå det en mann som hadde vært syk i 38 år. (Joh.5,1-15.)

   Dette var DET TREDJE TEGNET som Jesus gjorde. De 38 årene symboliserer de 38 årene som jødene hadde vært på vandring i ørkenen. (Joh.5,5.)

   "Betesda" betyr "nådens hus". Denne mannen er et bilde på det jødiske folket. Mange av dem søkte frelse ved en ytre oppfyllelse av de bud og de forskrifter som var beskrevet i loven, men det var ikke nok til frelsen. Sentrum i frelsen har bestandig vært TROEN, og den har bestandig vært en gave fra Gud. Det som ligger rundt troen vil varierer fra den ene tidsperioden til den andre.

          Denne mannen, som søkte frelsen i dammen, hadde ingen, som kunne kaste ham i vannet, når det ble opprørt. "Vannet" i dammen var et bilde på "vanndåpen".(v.4.).

   Både vanndåpen og det forholdet at denne mannen måtte ha hjelp til å bli kastet i vannet, er uttrykk for GJERNINGER. Dette betyr at det ikke var gjerningene som frelste de messianske jødene, men det var troen på Jesus. Det har aldri vært, og det er heller ikke i dag vanndåpen som frelser menneskene, men det er troen på Gud og Jesus. Frelsen er ikke knyttet til vannet, men den er knyttet til Jesus.

   Det forholdet at Gud kanaliserte sin frelse gjennom vanndåpen, er en helt annen sak. Frelsen ble også kanalisert gjennom andre gjerninger. Evangelisten Markus viser oss også denne DOBBELTHETEN i den messianske jødedommen- både tro og vanndåp (gjerninger.) "Den som TROR og BLIR DØPT, skal bli frelst, men den som IKKE TROR, skal bli fordømt." (Markus 15,16.)

   Det var ikke bare denne ene mannen som lå ved Betesda dammen. Det lå en mengde syke der- både blinde, halte og visne. (v.3.) Det var ikke bare denne mannen som behøvde Jesu frelse. Det gjaldt alle jødene.

   Når det gjelder helbredelse i Israel, så vet vi at de som holdt loven, de var sikre på helbredelsen, men frelse og helbredelse er ikke det samme. I forhold til det jødiske folket så hadde loven to siktepunkt, og det var:

a)    Det skulle være en pakt (kontrakt) mellom Gud og det jødiske folket. Alle som holdt loven og tilegnet seg lovens rettferdighet, skulle få leve et godt og langt liv. Dette gjaldt den vanlige jøde. (Se 5.Mos.28,1-14.)

b)    De som var kommet til en levende tro på Jesus, måtte også forplikte seg på å holde Mose-loven og Jesu utdyping av den. Dette gav dem både et godt og et langt liv, men det sikret dem også del i frelsen.

 

19.)                   "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og er nå, da de døde (de legemlig døde) skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal stå opp." (Joh.5,25.)

   Under forutsetning av at jødene tok imot Jesus som deres Messias, var den tiden kommet da oppstandelsen av de rettferdige kunne skje. De som hadde gjort gode gjerninger, skulle oppstå i de rettferdiges oppstandelse, og de som hadde gjort onde gjerninger, skulle oppstå i de urettferdiges oppstandelse. (v.29.)

   Den første oppstandelsen vil skje rett før opprettelsen av "1000 års-Riket", mens den siste oppstandelsen vil skje etter at "1000 års-Riket" er avsluttet". "For dette er min Faders vilje at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha tidsalderlig liv, og at jeg skal oppreise ham på DEN SISTE DAGEN." (Joh.6,40.) (Se Daniel 12,1-3 og Johannes Åpenbaring 20,4-6.)

   Den kristne menighet skal også få del i en oppstandelse. Det vil være både en oppstandelse og en bortrykkelse til himmelen. Den messianske forsamlingen vil ikke få del i bortrykkelsen, for den skal regjere sammen med Jesus på jorden, mens vi skal regjere sammen med Jesus fra himmelen i "1000 års-Riket".

   Vår frelse er heller ikke basert på gjerninger, men utelukkende på TRO og NÅDE. Det var det Paulus sitt NYE BUDSKAP gikk ut på.

20.)                  Jødene ransaket Skriftene og trodde at de skulle få tidsalderlig liv ved å gjøre det, men de forstod ikke at Skriftene pekte på Jesus. Han kunne gi dem et liv i tidsalderen, dersom de hadde kommet til tro på ham. Da ikke dette skjedde, vil de komme til å tro på Antikristen, når han kommer en gang i framtiden. (Joh.5,39-43.)

   Det er bare troen på Jesus som kan gi oss frelsen. Dette gjelder både for den messianske og den kristne forsamlingen. Blant jødene var det forskjellig syn på hvem Jesus var. I den messianske forsamlingen så de på Jesus som Davids Sønn og konge som skulle frelse dem fra romerne og opprette Riket for dem. Det var først på et senere tidspunkt at de forstod, at han var verdens frelser og forsoner.

   For den kristne menigheten er Jesus både frelseren og hodet for menigheten. Vi forholder oss ikke til Jesus som jødenes Messias og jødenes konge, men som HODET FOR MENIGHETEN. Det er UTELUKKENDE Paulus brev som beskriver den kristne menighets forhold til Jesus. Det er hans Skrifter som gjelder for den kristne menigheten og ikke de jødiske Skriftene.

   Dette betyr ikke at vi ikke kan bruke deler i de jødiske Skriftene i vår undervisning, men det betyr at vi på ingen måte kan bruke alt som står der. Hele Bibelen er nyttig for oss til lærdom, overbevisning, rettledning og opptuktelse i rettferdighet. (2.Tim.3,16.)

   Vi som tilhører den kristne forsamlingen, har ingen problemer med å se at Jesus er den som Gud sendte, for å forsone verden med seg selv.

   I endens tid vil mange jøder komme til å tilbe Antikrist som deres Messias og frelser. De messianske jødene vil motsette seg dette, for de venter ikke på Antikrist, men de venter på Messias.

   Den kristne menigheten behøver ikke å vente på Antikrist, for vi skal bortrykkes FØR trengselstiden. Gud skal fri oss ut av den trengselstiden som skal komme over hele verden. (1.Tess.1,10.)

21.)                   Det er ikke Jesus som skal anklage jødene på dommens dag, men det er Mose Skrifter, for de beskriver Jesus som jødenes Messias og frelser. (Joh.5,45-47.)

   Dersom jødene hadde trodd på det som stod i Mose Torah, så hadde de forstått at Jesus var deres Messias, for den talte om ham.

 Jødene mente at Moses var den største profeten som de hadde hatt. Det var hans Skrifter som var de viktigste i Tanach. Hans Skrifter var viktigere enn for eksempel profetenes Skrifter. Dette ble begrunnet med to forhold:

 

a)    Det var på Sinai at Gud hadde inngått lovpakten med jødene.

b)    Gud hadde talt ansikt til ansikt med Moses. Det hadde han ikke gjort med de andre profetene. Han hadde åpenbart seg for dem i drømmer, syner og åpenbaringer. (4.Mos.12,5-8.)

 

   Jesus derimot likestilte Mose lov og profetene. Begge var like viktige. "Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven og profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle." (Mat.5,17.)

  Ved siden av at jødene hadde den største respekt for Mose lov, så hadde fariseerne og mange av de skriftlærde bygd opp sitt eget lov-system rundt Mose lov. De kalte det for de "gamles vedtekter". Disse var ikke bare likestilt med Mose lov, men de var etter deres vurdering OVERORDNET Mose undervisning.

   Fariseerne og de Skrift-lærde mente at Gud hadde gitt jødene to sett av lover på Sinai. Den ene var Mose lov, og den andre var Den muntlige lov, som kom til uttrykk ved fariseernes og de skriftlærdes Bibel-tolkninger. Disse er nedfelt i Talmud. (Se min artikkel på min internettside: Kunnskap om jødedommen og bibelsk fortolkning. Del 2.)

 

   Den kristne menigheten skal ikke dømmes i forhold til Mose lov. Den som tror på Jesus i vår tidsperiode, kommer ikke til dom, men er allerede satt inn i himmelen sammen med Jesus.

   Foran Guds domsstol i himmelen skal vi få våre liv bedømt av Jesus. Her er det ikke snakk om frelse eller fortapelse, men det er snakk om tap eller godkjenning av nådelønn. (1.Kor.3,8-15.)

   Mens den kristne menigheten skal dømmes i himmelen, skal jødene og de andre folkeslagene dømmes foran Menneskesønnens trone i Jerusalem. De skal dømmes i forhold til sine gjerninger og i forhold til sin tro. De som ikke har gode og riktige gjerninger, får ikke del i Guds Rike, som er "Riket for Israel". (Se Matteus 25.)

 

 

 22.) DET FJERDE TEGNET som Jesus gjorde, var det såkalte "brødunderet". (Joh.6,5-15.) Jesus forvandlet 5 brød og 2 fisker til mat for 5000 menn foruten kvinner og barn. Dette var en messiansk undergjerning.   

   At Messias skulle gi jødene brød, når han kom, er omtalt mange steder i Tanach. (Se 5.Mos.28,1-14 og Salme 146,7.)

  Kong David hadde heller ikke sett at den rettferdige eller hans avkom noen gang hadde manglet brød i Israel. "Jeg har vært ung og er blitt gammel, men jeg har ikke sett den rettferdige eller hans avkom søke etter brød." (Salme 37,25.)

   Gud skulle ikke bare gi jødene brød i "Riket for Israel". Han skulle også gi dem overflod med brød. Etter at disse menneskene hadde spist, ble det igjen 12 kurver. (v.13.) 12-tallet er Israels spesielle tall.

 

   "Brødet" er også et bilde på "Jesus". Når jødene bad "HERRENS BØNN" om at Gud måtte gi dem "det daglige brødet", så lå det en dobbelthet i dette utsagnet. De bad til Gud om at han både måtte gi dem både det daglige brødet og Jesus, for mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.

   De fleste jødene så bare det ene brødet, men det som brødet var et bilde på- nemlig Jesus- så de ikke. "Jesus sa til dem: Jeg er LIVETS BRØD. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri noensinne tørste." (Joh.6,35.)

         I vår tidsperiode er det mange rettferdige som mangler mat.

   Etter at Jesus hadde gjort denne undergjerningen, så ville folket gjøre ham til konge med makt. Jesus gikk fra dem (v.15.)

    Det er riktig at Jesus er jødenes konge, men tidspunktet for maktovertagelsen passet ikke. Jesus måtte først forsone all verdens synd, og sende Den Hellige Ånd til jødene. Deretter kunne de gjøre ham til konge. (Se Ap.gj.3,19-21.)

   Jesus er ikke den kristne menighets jordiske konge. Han er hodet for menigheten, som er hans legeme. I dette legemet er jødene og hedningene likestilt.

 

23.) DET FEMTE TEGNET som Jesus gjorde, var at han stilte stormen på Genesaret-sjøen. (Joh.6,16-21.)

   Dette er et bilde på jødenes trengsel i trengselstiden og jødenes anerkjennelse av Jesus som konge i "Riket for Israel". "Sjøen" (v.18.) er et bilde på den store trengselen, og "vinden" (v.18.) er et bilde på "jødenes mange problemer" i denne i denne tiden.

   Da Jesus kom "nær til båten" (v.19.), la bølgene seg og vinden løyet. Det er et bilde på "Jesu gjenkomme for jødene".

   Den kristne menigheten skal ikke inn i trengselstiden på 7 år. Vi skal bli spart for den, for vi er Jesu legeme og er allerede satt inn i himmelen sammen med Jesus. Vi har ingen ting å frykte når det gjelder dette.

24.) "Jesus sa til de jødiske lederne: "Har ikke Moses gitt dere loven? Og ingen av dere holder loven enda. Hvorfor står dere meg etter livet?" (7,19.)

   Dette utsagnet viser at Mose-loven ikke var opphevet for jødene. Jesus var ikke kommet for å oppheve loven og profetene, men for å oppfylle dem. (Mat.5,17-18.)

   Mose-loven var heller ikke opphevet for den messianske menigheten og dens proselytter. De måtte bestrebe seg på å holde Mose-loven og Jesu fortolkning av den. Når vi ser på misjonsbefalingen i Matteus 28,18-20, kommer det tydelige fram at både jøder og hedninger skulle holde budene og forskriftene i Jesu fortolkning av Mose Torah. Denne undervisningen angår "1000 års-Riket".

 

   Mose-loven er opphevet for den kristne menigheten. Rent juridisk ble den opphevet av Jesus på Golgata. (Ef.2,14 og Kol.2,15.), og rent formelt ble den satt til side på apostelmøtet i Jerusalem i året 50. Det ble da bestemt at hedningene ikke behøvde å følge Mose-loven. (Ap.gj. 15,28-29.)

   Det var Mose-loven som en ENHET og som en HELHET, som ble satt til side for hedningene. Dette betyr ikke at vi har regler og bud i dag, som vi skal følge. Vi skal følge de 400 budene og forordningene som Paulus har satt opp i sine brev.

25.) "Kvinnen" som ble grepet i hor, er et bilde på "Israel".(Joh.8,1-11.)

    I Bibelen blir kvinnebenevnelser brukt om Israel. Slike benevnelser er "skjøge", "horkvinne", "søster", "venninne", "kvinne", "hustru" og "brud". Ett unntak er "den store skjøgen", som er beskrevet i Johannes Åpenbaring (7,1-11.) Den store "skjøgen" er en sammenslutning av de hedenske religionene i verden. Sentrum i dette vil være den romersk katolske kirken.

   I Johannes Åpenbaring blir også Israel beskrevet som "kvinnen". (Joh. Åp.12.)

   De skriftlærde og fariseerne kom til Jesus med denne kvinnen, som var grepet i hor. De ville konfrontere ham med Mose-loven, for den bestemte at slike kvinner skulle steines. Ut ifra Mose-loven var det rett og riktig at denne kvinnen skulle dø. Dette gjaldt også den mannen som hadde vært med på denne ugjerningen.

 

   Jesus bygget sin lære blant annet på Mose-loven, men han førte  GODHET og KJÆRLIGHET inn i det jødiske rettferdighetsbegrepet. Han så at kvinnen angret sin synd og var redd for å dø, og av den grunn tilgav han henne hennes synder. Han slapp henne fri med den advarselen at hun ikke skulle drive hor mer. (v.11

   Jesu lære er ikke helt likt med Mose-loven, for hans lære angikk en ny tid- nemlig "Riket for Israel". Slik som Jesus lærte, slik vil det også bli i "1000 års-Riket" (Se Thorleif Bomans bok: Jødenes Messias. Grekernes Kristus. s.55-61.)

   Vi kan ikke bruke alt i Jesu lære i vår undervisning for inneværende tidsperiode, som er den frie nådens tid. Det er i Paulus sine Skrifter at vi finner det åndelige fundamentet for den kristne menigheten. Vi må TILBAKE TIL PAULUS i vår undervisning.

 

      Det forholdet at Jesus tilgav denne kvinnen og gav henne en ny mulighet, peker framover mot jødenes frelse i endens tid. Jødene vil som folk og levning få en ny sjanse til å bli frelst ved Jesu gjenkomst, og denne gangen vil de anerkjenne Jesus som sin Messias, konge og frelser.

26.) "Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell. Men trellen blir ikke i huset (i Israel) i tidsalderen. Sønnen blir der i tidsalderen. Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri." (Joh.8,34-36.)

"Trellen" er et bilde på "de av jødene som ikke ville tro på Jesus". De skulle ikke få del i tidsalderen, som er et uttrykk for "Riket for Israel". Det var ikke bare "nært", men det "var kommet" til Israel. Det begynte med døperen Johannes og varte til det tidspunktet da Gud forkastet sitt folk. Denne forkastelsen foregikk i etapper. (Se artikkelen: "Den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen. Del 2.")

   "Sønnen", som er et bilde på "Jesus", skulle derimot bli i tidsalderen. Han skulle være kongen i dette Riket. "For han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter." (1.Kor.15,25.)

 

   Det jødiske folket visste også at Messias skulle være konge i tidsalderen, men store deler av folket kjente dessverre ikke til forsoningssiden ved Messias. "Folket svarte ham: Vi har hørt av loven at Messias forblir i tidsalderen, hvorledes kan du (Jesus) da si at Menneskesønnen skal opphøyes? Hvem er denne Menneskesønn?" (Joh.12,34.)

   Det som kjennetegner denne tidsalderen, er frihet, fred og rettferdighet. Satan og de onde åndene vil være fengslet i denne tiden.

 

   Den kristne menigheten har en ENDA STØRRE FRIHET enn det som den messianske menigheten hadde. Det er Guds nåde som både frelser oss, og som bevarer oss som kristne gjennom et helt liv. "For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, idet den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder." (Titus 2,11-12.)

   Dette betyr at det er ikke loven, som skal bringe menneskene til Jesus, men det er nåden.

   Dette betyr også at det er ikke loven, som skal helliggjøre de troende, men det er nåden.

 

   Dette betyr videre at det som kirken kaller for "lovens andre" og "tredje bruk", er en gal bruk av Guds ord i vår tidsperiode. Vår kirke og mange av de lutherske og protestantiske organisasjonene hevder at det er "loven" som både skal bringe menneskene til frelsen, og at det er "loven" som skal helliggjøre de troende. Dette er ikke riktig, for lovens tid er forbi for den kristne menigheten. Den ble avskaffet på Golgata. (Ef.2,15 og Kol.2,14.) (Se artikkelen: "Lovens tre funksjoner".)

 

   Loven ble gitt for at jødene skulle forstå, at loven ikke kunne frelse dem. Lovens hensikt var å avdekke synden. "siden intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger, for ved loven kommer syndens erkjennelse." (Rom.3,20.)

   "Men loven kom til for at fallet skulle bli stort, men hvor synden ble stor, ble nåden enda større." (Rom.5,20.)

   Vi skal ikke forkynne jødenes lov i vår tidsperiode, men nåden. De gode gjerningene som vi gjør, har ingen ting med frelsen å gjøre. De er en naturlig konsekvens av at vi er født på ny og er blitt troende mennesker. (Ef.2,10.)

  

27.) Jesus sa: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Om noen holder mitt ord (mine bud), skal han aldri se døden i tidsalderen." (Joh.8,51.)

   Frelsen i den messianske jødedommen var betinget av to forhold, og det var tro og etterfølgelse av Jesu bud. Den messianske jødedommen regnet derfor med to typer rettferdighet, og det var:

 

a)    Guds rettferdighet og

b)    Menneskets egen rettferdighet.

 

   Den første typen rettferdighet var den frelsende rettferdighet. Den andre typen var en etisk rettferdighet. Den kunne gi seg utslag både i forkant av frelsen og i vandringen som troende.

   Vi må huske på at begrepet "frelse" ikke bare betyr selve gjenfødelsen, men det betyr også vandringen og avslutningen som troende.

   Den kristne menighet har bare EN TYPE RETTFERDIGHET, og det er Guds rettferdighet. Det er den som både frelser og bevarer den troende. De gode gjerningene skal følge som en naturlig konsekvens av at vi er gjenfødt. (Dette kan ikke bli gjentatt for ofte.)

   Mens jødene søkte den PERFEKTE GJERNINGEN (Jak.1,4.), søker vi den PERFEKTE NÅDEN.

28.) DET SJETTE TEGNET som Jesus gjorde, var at han helbredet en mann som var født blind. (Joh.9.)

   "Denne mannen", er også et bilde på "Israel". Israel var født blind fordi det gjennom lang tid hadde lagt seg inn under fariseernes og de skriftlærdes lære og tolkninger av Guds ord.

  Jesus gjorde mannen frisk ved å spytte på jorden og gjøre en deig, som han smurte på den blindes øyne. (v.6.)

  Etter at Jesus hadde gjort dette, fikk mannen beskjed om å gå og vaske seg i dammen Siloa. Da han hadde gjort det, kunne han se. Det siste er utrykk for en gjerning. Her ser vi også kombinasjonen mellom tro og gjerning, som er typisk for den messianske jødedommen.

  "Siloa" betyr "utsendt". Både Jesus og Den Hellige Ånd var utsendt fra Gud. "Vannet" i denne dammen pekte dermed på "Jesus", som er Guds Sønn og jødenes Messias, og på Den Hellige Ånd, som er Guds kraft.

 

   Denne hendelsen var en STOR UTFORDRING for fariseerne og deres lære, for i følge dem var det ikke lov- verken å kna en deig eller å smøre noe utover på en sabbat. Når denne mannen fikk sitt syn igjen, så hadde Jesus dermed bevist at fariseernes vurderinger og lære ikke var korrekt. Dette betydde videre at Jesus var jødenes Messias.

   Denne undergjerningen var også et spesielt MESSIAS-TEGN. Rabbinerne lærte at den som helbredet et menneske, som var født blind, den var Messias.

 

   I tillegg til dette tegnet var det 3 andre slike tegn, og de var:

 

a)    Helbredelse av spedalskhet.

b)    Utdrivelse av onde ånder i slike tilfelle der personen ikke kunne tale.

c)    Oppvekking av døde i slike tilfelle der personen hadde vært død i mer enn 4 dager. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4. Kapittel: De messianske undergjerningene.)

 

   Denne mannen kjente også til dette spesielle Messias-tegnet, for han sa: "Så lenge verden har stått (fra tidsalderen av), er det uhørt at noen har åpnet øynene på en blindfødt." (v.32.) Han utfordret dermed fariseerne på deres egne vurderinger angående Messias, men fariseerne skjelte ham ut og kastet han ut av synagogen. (v.34.)

 

    Den blinde mannen kjente også til den messianske læren, for han sa: "Vi vet at Gud hører ikke syndere, men den som er GUDFRYKTIG og GJØR HANS VILJE (holder loven), ham hører han." (v.31.)

   Dette var akkurat det samme budskapet som Peter forkynte i Kornelius sitt hus. "men blant ethvert folkeslag tar han imot dem som frykter ham og gjør rettferdighet." (Ap.gj.10,35.)

    I den kristne menighets tidsperiode er det nok å tro på Jesus, for å få del i frelsen og i Guds rike.

   Helbredelse av denne mannen er også et bilde på jødenes omvendelse på slutten av den store trengsel. De vil bli omvendt som rest og som levning. Israel er den første nasjonen som blir frelst. Deretter blir hedningene frelst som folk og nasjoner. Det er dette misjonsbefalingen i Matteus 28,19 sikter til når Jesus sa: "gå derfor ut og gjør ALLE FOLKESLAG til mine disipler..."

   Det er ikke den kristne menighets oppgave å gjøre alle folkeslag til Jesu disipler. Vi skal være med på å ta ut medlemmene til den kristne menigheten og bevare dem for himmelen. Når det kristne legemet er fullt, kommer Jesus ned i lufthimmelen og henter sitt legeme, og da skal vi alltid være sammen med Herren. Vi skal trøste hverandre med dette.(1.Tess.4,14-18.)

29.) "Sannelig, sannelig sier jeg dere: "Den som ikke går inn i fårestien gjennom døren, men stiger over annensteds, han er en tyv og en røver, men den som går inn gjennom døren, han er fårenes hyrde. For ham lukker dørvokteren opp, og fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut (til Golgata), og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst. (Joh.10,1-4.)

   Denne lignelsen gir uttrykk for Jesu kjærlighet til den messianske forsamlingen i Israel. "Fårestien" er et bilde på "den messianske forsamlingen", som var basert på både Abraham-, David-, Mose-pakten og Den nye pakt i Jesu blod. "Døren" inn til fårene er "Jesus selv". "Fårene" var "de troende i Israel". "Dørvokteren" er et bilde på "Mose-loven".

   Mose-loven åpnet opp for Jesus, for han holdt loven. Jesus førte den jødiske menigheten ut av den jødiske innhegningen, hvor den var innestengt på grunn av Mose-loven og fariseernes og de skriftlærdes tolkninger av den. Mose-loven krevde perfekte gjerninger, for å bli frelst. Han førte den jødiske menigheten ut til Golgata, hvor han sonet jødenes synder og satte dem fri fra lovens krav om fullkommenhet.

"Jeg er døren. Den som går inn gjennom meg, han blir frelst, og han skal gå INN og UT og finne føde." (v.9.)

 

   De som kom til tro på Jesus av jødene, ble frelst. De kunne nå gå inn og ut av den messianske innhegningen som FRIE MENNESKER. Før Jesus kom, var de innestengt i jødedommen.

   Til tross for at de messianske jødene var forpliktet på Mose-loven og Jesu fortolkning av den i vandringen som troende, så kalte Jakob Jesu lov for "FRIHETENS FULLKOMNE LOV". "Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov (Jesu lære) og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men GJERNINGENS GJØRER, han skal være SALIG I SIN GJERNING." (Jakob.1,25.)

   "Tal så og GJØR SÅ som de som skal dømmes etter frihetens lov." (Jakob.2,12.)

 

   Jesus sa videre: "Tyven kommer bare for å stjele, myrde og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha LIV og ha OVERFLOD. Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. (v.10-11.)

   "TYVEN" er et bilde på "Antikrist", som vil opptre i endens tid. De messianske jødene vil ikke følge ham, men de jødiske lederne vil inngå en pakt med ham i endens tid. Denne pakten vil vare i 3,5 år. Etter den tid gjør jødene opprør mot Antikrist, og han og hans hærer vil deretter forsøke å ødelegge Israel, jødene og Jerusalem.(Daniel 9,27.)

 

   Antikrist vil føre jødene ut i den største elendighet som noensinne har eksistert på denne jord. Det skal bli en trengselstid, som bare få mennesker skal overleve. "for da skal det være så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens grunnvoll inntil nå, og heller ikke skal bli. Og ble ikke de dager forkortet, da ble intet kjød (menneske) frelst, men for de utvalgtes (de messianske jødenes) skyld skal de dager bli forkortet." (Mat.24,21-22.)

   Jesus derimot ønsket å gi jødene liv og overflod av alle ting. Det vil han også gjøre i "1000 års-Riket".

 

   Jesus sa videre: "Jeg har også andre får (gr.allos, som betyr "andre av det samme slaget"), som ikke hører med til denne sti (den jødiske stien eller innhegningen i Israel), også dem skal jeg føre frem, og de skal høre min røst, og det skal bli EN HJORD og EN HYRDE." (v.16.)

  Jesus talte her om de messianske jødene som bodde i diasporaen. Disse hørte også med til den messianske menigheten.

  Det greske ordet som er brukt for "andre" er "allos". Det betyr "andre av det samme slaget".

   Det er ikke den kristne forsamlingen som utgjør disse "andre får", for den var ikke gjort kjent på det tidspunktet, da dette ble sagt. Dessuten hører den ikke med til Israel. Den hører med til DEN STORE HEMMELIGHETEN, som Paulus fikk åpenbart.

   Ordene "sti", "innhegning", "får" og "hyrde" er brukt utelukkende om Israel og den messianske forsamlingen.

   "Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres far å gi dere Riket." (Luk.12,32.)

   Jesus var den gode hyrde for den messianske menigheten. "Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene." (Joh.10,11.)

   "og når overhyrden åpenbares, skal dere (de messianske jødene) få rettferdighetens krans." (1.Pet.5,4.)

 

   Jesus uttalte seg ikke om den kristne menigheten. Det var ikke hans oppdrag. Det overlot han til Paulus.

   Den kristne menighet hører ikke med til Israel. Den er ikke basert på løfter og pakter. Den har ikke egne pakter, men hemmeligheter og den frie nåden. "Jeg mener: Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sanndruhets skyld, for å STADFESTE LØFTENE TIL FEDRENE, men hedningene skal prise Gud for HANS MISKUNNHET (NÅDE), som skrevet er: Derfor vil jeg prise deg blant hedninger og lovsynge ditt navn." (Rom.15,8-9.)

 

   Den messianske menigheten er bygd opp på profetenes Skrifter i Tanach og de forskjellige paktene som Gud inngikk med jødene. "Dere er barn av PROFETENE og av DEN PAKT som Gud gjorde med våre fedre, da han sa til Abraham: Og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes. Dere var de første som Gud sendte sin tjener til, da han lot ham fremstå, for at han SKULLE VELSIGNE DERE, idet enhver av dere vender seg bort fra sin ondskap." (Ap.gj.3,25-26.)

 

   Den kristne menighets mange hemmeligheter kommer fram i de paulinske Skriftene. "Dere som er bygget opp på APOSTLENES og PROFETENES GRUNNVOLL, mens hjørnesteinen er Jesus Kristus selv." (Ef.2,20.)

   Dette er ikke de 12 apostlene og profetene fra Tanach, men dette er apostlene og profetene i den kristne menigheten, hvor Paulus var den fremste.

   "Men han som er mektig til å styrke dere etter MITT EVANGELIUM og JESU KRISTI FORKYNNELSE (Jesu forkynnelse som hodet for menigheten), etter åpenbaringen av den HEMMELIGHET som har vært fortidd i tidsalderlige tider, men NÅ er kommet for lyset VED PROFETISKE SKRIFTER etter den tidsalderlige Guds befaling, kunngjort for alle folk, for å virke troens lydighet." (Rom.16,25-26.)

 

   Det er gjennom Jesus som hode for menigheten at vi er kommet inn i det løftet som Gud gav Abraham, om at jødene skulle få Den Hellige Ånd. "for at Abrahams velsignelse kunne komme over hedningene i Kristus Jesus, så vi (jødene) kunne få Ånden, som var oss (jødene) lovet." (Gal.3,14.)

   "Men hører dere Kristus til, da er dere jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte." (Gal.3,29.)

   "for ved ham har vi begge (både jøder og hedninger) adgang til Faderen i en Ånd." (Gal.2,18.)

   Dette betyr at vi er koblet inn i Den nye pakt i Jesu blod.

   Vi hører ikke med til Abrahams etniske ætt, men Abrahams åndelige ætt. "Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn." (Gal.3,7.)

 

   Da jødene ikke ville ta imot Jesu tilbud til dem om Den nye pakt i Jesu blod og opprettelsen av Riket, så satte Gud i verk PLAN B for verden. Han forente jøder og hedninger i ett legeme. Denne beslutningen var tatt fra før tidsaldrene var kommet i stand. Det var Paulus som fikk åpenbaring om denne hemmeligheten. "Meg, den aller ringeste av de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristis uransakelige (usporlige) rikdom, og å opplyse alle (både jøder og hedninger) om hvorledes husholdningen er med DEN HEMMELIGHETEN som HAR VÆRT SKJULT fra tidsalderlige tider i Gud, som har skapt alt, for at Guds mangfoldige visdom nå ved menigheten skulle bli kunngjort for maktene og myndighetene, etter det forsett (plan) fra tidsalderlige tider som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre." (Ef.3,8-11.)

 

30.)    Jesu oppvekking av Lasarus var DET SJUENDE TEGNET som Jesus gjorde. (Joh.11,1-46.)

   Denne hendelsen er også et bilde på "jødenes oppstandelse på den siste dagen". Jesus var i Perea på den andre siden av Jordan da dette hendte. Han ventet i 2 dager før han begynte å gå til Jerusalem (v.6.) Disse to dagene symboliserer de 2000 årene da jødene har vært satt til side på grunn av sin ulydighet mot evangeliet om Guds Rike og mot Jesus.

   Til tross for at Lasarus hadde ligget 4 dager i graven, og til tross for at det allerede stinket av ham (v.17 og v.23), så oppvekte Jesus ham fra døden. Disse 4 dagene symboliserer de 4000 fra Abraham og til Jesu gjenkomst for jødene. I hele denne tiden har jødene ventet på oppstandelsen på den siste dagen og opprettelsen av "Riket for Israel". (v.24.)

   Den kristne menigheten venter ikke på oppstandelsen på den siste dagen, men den venter på bortrykkelsen, som er menighetens "salige håp". (Tit.2,13.) Den skal skje før selve trengselstiden på 7 år.

 

31.)    Etter at Jesus hadde gjort det syvende tegnet, kalte yppersteprestene og fariseerne sammen hele Rådet, for å drøfte hva de skulle gjøre med Jesus. Problemstillingen var følgende: "Hva skal vi gjøre? For dette mennesket gjør MANGE TEGN. Lar vi ham holde på slik, da vil alle TRO PÅ HAM, og romerne vil komme og ta både vårt sted og vårt folk. (Joh.11,47-48.)       

    Kaifas, som var yppersteprest det året, sa: "Dere forstår ingen ting. Heller ikke tenker dere på at det er til gagn for dere at ETT MENNESKE DØR FOR FOLKET og ikke hele folket GÅR TIL GRUNNE." (v.49-50.)

       Dette utsagnet har en dobbelt betydning:

 

a)    Det angikk forholdet mellom det jødiske folket og romerne.

b)    Det angikk forholdet mellom det jødiske folket og Gud.

 

   Kaifas hadde ikke det siste i tankene, når han uttalte dette, men Gud brukte ham på en slik måte at han kunne profetere om FORSONINGEN. Gud kan bruke hvem han vil- både til å profetere og til å fremme sine planer.

 

   Som et resultat av forsoningen vil også Jesus på sikt samle både de jødene som bor i landet, og de jødene som bor i diasporaen til ett. "Dette sa han ikke av seg selv, men da han var yppersteprest det året, profeterte han at Jesus skulle dø for folket (i Israel), og ikke for folket alene, men for også å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring (diasporajødene.)" (v.51-52.)

   Det er rett at Jesu død er en soning for jødenes synder. (Es.53.) Dette gjaldt både de jødene som bodde i Israel, og de som bodde i diasporaen. Det er blitt anslått at det bodde 1 million jøder i landet Israel, mens det bodde 2 millioner jøder i diasporaen på denne tiden.

   Frelsen gjaldt alle disse pluss de hedningene som sluttet seg til den messianske jødedommen som proselytter.

 

   Videre gjaldt Jesu forsoning alle de som kom til tro på Jesus i den kristne forsamlingen. "og han er en soning for VÅRE SYNDER, dog ikke bare for våre, men og for HELE VERDENS." (1.Joh.2,2.)

   Forsoningen gjelder alle mennesker som på en eller annen måte har kommet til tro- enten på Gud som skaperen eller på Jesus som frelseren. Troens karakter vil være forskjellig for de forskjellige menneskene. Den er basert på tidsperiodenes karakter og egenart.

 

32.)    På palmesøndag (den 10. nisan) i året 32 ville store deler av folket gjøre Jesus til konge. "Den følgende dag, da meget folk, som var kommet til høytiden, fikk høre at Jesus kom til Jerusalem, tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, ISRAELS KONGE." (Joh.12,12-13.

   Jesus bekreftet at han var Israels konge, ved at han satte seg på en ung eselfole og rei inn i Jerusalem på den. (v.14-15.)

   Dette var et KLART TEGN på at Jesus var Messias, for profeten Sakarias hadde skrevet: "Fryd deg storlig, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg, rettferdig er han og full av frelse, fattig og ridende på et asen, på aseninnens unge fole." (Sak.9,9.)

 

   Jesus kunne ikke bli konge på palmesøndagen, for først måtte han lide døden og sone synden. Deretter skulle han sende Den Hellige Ånd til jødene. Da først var tiden kommet, til at han kunne komme tilbake fra himmelen og bli jødenes konge. (Se Apostlenes Gjerninger 3,19-21.)

   Mange av jødene kjente Jesus som Messias, men de kjente ham ikke som "det Guds lam som tar bort verdens synd." (Joh.1,29.) Før Jesus kunne bli konge, måtte han gå i døden for alle mennesker.

   Jesus er jødenes konge og Messias, men han er ikke en jordisk konge for den kristne menighet. Han er hodet for menigheten. Det er av den STØRSTE BETYDNING at vi skiller mellom disse to sidene ved Jesus. Dersom vi greier det, så vil ett av hovedproblemene i tolkningen av N.T. være løst.

 

33.)    Under påskemåltidet vasket Jesus føttene til sine disipler. (Joh.13,2-17.)   

   Dette viser at Jesus holdt fast på de jødiske ritualene for renselse av den ytre synd eller urenhet. Peter ønsket at Jesus også skulle vaske hendene og hodet hans, men Jesus sa til ham: "Den som er badet (gjenfødt) trenger ikke til å vaske annet enn føttene, men er ren over det hele,…" (v.10.)

   Dette er skikker som den kristne menigheten ikke har. Vi er frelst av nåde alene, og oppholdes som kristne av Guds nåde alene.

 

   Når mange medlemmer av den kristne menigheten ikke vil gi slipp på de jødiske seremoniene som for eksempel vanndåp, bruk av olje ved helbredelser og forskjellige renselsesskikker, så er dette et uttrykk for at de ikke greier å skille mellom den messianske jødedommen og kristendommen.

   Mange troende blir også tiltrukket av disse seremoniene samt andre seremonier som ikke har noe med Guds rike å gjøre. Det er ikke det nye mennesket, som blir tiltrukket av dette, for det har mer enn nok med Guds nåde, men det er kjødet som bor i oss.

 

   Dette er en av grunnene til at den katolske kirken har et mye sterkere innflytelse på sine tilhengere enn det som den protestantiske kirken har. Den protestantisk kirken har skåret drastisk ned på seremoniene og ritualene, men ennå er det mange ting som burde ha vært tatt bort. Det ugjenfødte og det religiøse mennesket elsker tradisjoner. Det gjenfødte mennesket bør elske bare Guds ord og Guds ordninger.

   Det som skulle ha vært i sentrum for den kristne menighets Guds-tjeneste, er tilbedelsen av Gud og gleden over at vi både er frelst og opprettholdes av Gud nåde alene.  

 

         Det har vært en del diskusjon innenfor "nådebevegelsen" om den kristne menigheten skal delta i nattverden eller ikke. Den peker på Jesu død og samfunnet med Jesus. "Brødet" er et bilde på "Jesu legeme", og "vinen" er et bilde på "Jesu blod". Det var Jesus som innstiftet nattverden. Den ble en del av det jødiske påskemåltidet. (Mat.26,26-28.)

   Nattverden er også for den kristne menigheten, for Paulus mottok det av DEN OPPSTANDNE JESUS, at vi skulle ta nattverden som et minne om Jesu død og som en forventning på hans komme for menigheten. (1.Kor.11,23-26.)

   I tillegg til dette er nattverden et "åndelig styrkemåltid", der vi får del i Jesu legeme og blod. Vi får styrket vårt åndelige fellesskap med Jesus, og vi får del i hans guddommelige natur.

 

   Nattverden er ETT AV DE STERKESTE MIDLET som vi har, til at helbredelser av sykdom kan finne sted. Når vi deltar i nattverden på en rett måte, får vi redusert de sykdommene som er i legemet. Den tar også bort sykdommer, for den er fellesskap med Jesu legeme, som aldri har vært sykt. Vi burde derfor ta nattverden mye oftere enn det som vi gjør.

   I Korint der medlemmene i den kristne forsamlingen ikke tok nattverden på en rett måte, var det mye legemlig sykdom, og en del av medlemmene døde også før tiden. (1.Kor.11,30-32.) Av dette kan vi indirekte slutte at der er legedom fra sykdom i nattverden.

 

   På samme måten som vi ber og leser i Bibelen hver dag, burde vi også bruke nattverdens sakrament hver dag. Vi kan ta nattverden privat- enten alene eller sammen med andre troende.

   På samme måten som apostlene og de første messianske jødene tok nattverden hver dag, burde vi gjøre det samme. "og idet de samdrektig HVER DAG stadig søkte templet og BRØT BRØDET HJEMME, nøt de sin mat med fryd og hjertets enfold." (Ap.gj.2,46.)

 

   Predikantene og forkynnerne burde bytte ut "oljeflasken" (Jak.5,14.) med brødet og vinen når de betjener den kristne menigheten. "Oljeflasken" hører med til den messianske jødedommen, men brødet og vinen er for oss. Vi hører aldri om at Paulus helbredet ved hjelp av "oljeflasken".

   Nattverden er det sterkeste sakramentet som vi har i den kristne menigheten, men det er også det sakramentet som blir minst brukt. Det er ikke Gud som ønsker dette, men satan har innbilt de kristne at dette sakramentet er så "hellig" og "overordnet", at vi ikke kan ta det hver dag. Dette er en gal vurdering av nattverden.

    Nattverden er ett av bindeleddene mellom den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen. (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. s.367-384 og artikkelen: Nattverdens betydning.)

34.) "Deres hjerte forferdes ikke. Tro på Gud og tro på meg. I min FADERS HUS (templet i Jerusalem) er det mange rom. Var det ikke så, da hadde jeg sagt dere (de 12 apostlene) det, for jeg går bort for å berede dere sted, og når jeg er gått bort og har beredte dere sted, da KOMMER JEG IGJEN og vil ta dere til meg, for at dere også skal være der (i Jerusalem og i Israel) jeg er." (Joh.14,1-3.)

   Denne teksten angår ikke den kristne menighets bortrykkelse, men den angår Jesu gjenkomst til de 12 apostlene. De skulle få sitte i templet i Jerusalem og dømme Israels 12 stammer. (Mat.19,28.) (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4. Kapittel: En beskrivelse av Johannes 14,1-6.)

   Vi har flere lignende fortellinger i evangeliene, som viser, at dette er en riktig forståelse av dette. Mark.13,34-37 sier omtrent det samme som Johannes 14,1-2. "Likesom en mann (Jesus) som drog utenlands (til himmelen) og forlot SITT HUS (den messianske menigheten) og overgav sine tjenere (apostlene) styret, enhver sin gjerning, og bød dørvokteren (Mose-loven og Jesu fortolkning av den) at han SKULLE VÅKE, således skal DERE VÅKE- fordi dere vet ikke når HUSETS HERRE KOMMER, enten det blir om aftenen eller ved midnatt eller ved hanegal eller om morgenen, for at han ikke skal finne dere sovende, når han kommer uforvarende (plutselig). Men det jeg sier til dere, det sier jeg til alle: VÅK." (Mark.13,34-37.)

   Det var to som skulle våke, og det var dørvokteren og den messianske menigheten. Det "å våke" gir uttrykk for det "å være våken". Det er det samme som "å passe på", slik at jødene ikke skulle gå glipp av Jesu gjenkomst, for det var bare de som "holdt ut inntil enden som skulle bli frelst." (Mark.13,13.)

  Loven krevde at jødene skulle passe på at de holdt Jesu bud i vandringen som troende. "Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud." (Joh.14,15.)

   "Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg, men den som elsker meg, skal elskes av min Fader, og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham." (Joh.14,21.)

   "Dersom (betingelse) dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet." (Johannes 15,10.) (Se Jakobs brev.)

   Den kristne menigheten SKAL IKKE VÅKE angående Jesus komme for menigheten, for vi vet ikke når Jesus kommer, for å hente sin menighet. Den som er frelst, blir med når Jesus kommer for å hente den kristne menigheten. Den kristne menigheten har ingen spesielle tegn som kan peke på Jesu komme. De tegnene som er nedskrevet i de jødiske Skriftene, gjelder jødene og verden.

   I den kristne menigheten handler Gud med oss i forhold til sin store nåde. "Nåde" og "fred" er de nøkkelordene som er gitt til den kristne forsamlingen. "Nåde være med dere og fred fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus." (Gal.1,3.)

35.) "og jeg vil bede Faderen, og han skal gi dere en annen (gr.allos, som betyr "en annen av den samme kvalitet"), for at han kan være hos dere i tidsalderen, Sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke. Dere kjenner ham, for han blir HOS DERE og skal være I DERE. Jeg vil ikke etterlate dere farløse. Jeg (Den Hellige Ånd) kommer til dere." (Joh.14,16-18.)

   Jesu sa at Faderen ville sende "en annen av den samme kvalitet". Dette betyr at Jesus og Den Hellige Ånd er av den samme kvaliteten. De danner en enhet og er begge gått ut fra Faderen. (Se min artikkel: Forholdet mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. På min internettside.)

 

   Løftet om Den Hellige Ånd er et løfte til jødene. Hans komme skulle skje som et resultat av Jesu forsoning. Den Hellige Ånd var knyttet til Den nye pakt i Jesu blod. Den skulle bevirke at jødene skulle få en ny Ånd i sitt hjerte, som skulle hjelpe jødene med å holde Jesu bud. (Jer.31,31-34.)

   Den kristne menigheten har også fått Den Hellige Ånd i sitt hjerte som pant og innsegl på frelsen. Vi har gjennom Jesus Kristus som hode for menigheten blitt gjort delaktig i Den Hellige Ånd. Vi er koblet inn i Den nye pakt i Jesu blod.

 

36.)    "Jeg er det sanne vintre, og min Fader er vingårdsmannen. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort, og hver den som bærer frukt, den renser han, for at den kan bære mer frukt. Dere er reine på grunn av det ord jeg har talt til dere." (Joh.15,1-3.)

   "Vintreet" er et bilde på "Jesus". "Min Fader" er "vingårdsmannen". "De troende i Israel" er "greinene". De var blitt bevart som troende av to grunner:

 

a)    De var koblet inn i vintreet, som er et bilde på Jesus.

b)    De var reine på grunn av at de hadde kommet til tro på Jesus og etterfulgt Jesu undervisning. Det betyr at de holdt Jesu bud.

 

I vår tid er det nok å være koblet til Jesus, for å bli bevart som troende. Det er det den frie nåden går ut på. Gjerningene har ingen ting med frelsen å gjøre i vår tidsperiode. De vil følge etter som en naturlig følge av at det nye livet er kommet i stand.

   De greinene, som ikke bar frukt (lovens helliggjørelse), ville Gud ta bort fra vintreet, og de greinene som bar frukt (lovens helliggjørelse), ville Gud rense (Guds helliggjørelse), slik at de kunne bære mer frukt. (v.2.)

   I dette verset er det snakk om to typer helliggjørelse, og det er:

a) Lovens helliggjørelse. Det er den helliggjørelsen som jødene ved Den Hellige Ånds hjelp greidde å oppnå. Den er ikke nok til frelse, men den angår selve vandringen som troende.

b) Guds helliggjørelse. Det er bare den som kan helliggjøre et menneske fullt ut, for den er forankret i Jesu forsoning.

   I vår tidsperiode regner vi med bare en type helliggjørelse i forhold til selve frelsen, og det er Guds helliggjørelse. "Men av ham er dere i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og HELLIGGJØRELSE og forløsning." (1.Kor.1,30.) Det blir i dag ikke stilt noen krav til etisk helliggjørelse, for å bli bevart som troende.

   I den kristne menighets tid blir det ikke stilt krav om at en skal bære frukt for Guds rike, for å bli frelst eller for å bli bevart som troende. Den kristne menighet skal fram for Jesu domstol, for å få igjen det som er skjedd ved legemet- enten det som er godt eller det som er ondt. Det som er dårlig, skal brenne opp, men det som er godt, skal belønnes. Om ALT BRENNER OPP (hele frukten), så skal en likevel bli frelst. (1.Kor.3,11-15.)

   "Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en grein og visner, og de sankes sammen og kastes på ilden, og de brenner. Dersom dere blir i meg og mine ord blir i dere, da bed om hva dere vil, og dere skal få det." (v.6-7.)

   Den som forble i Jesus og holdt Jesu ord (Jesu bud), den kunne be om hva som helst (også helbredelser) og få det. I den messianske jødedommen var helbredelser avhengig av at jødene holdt Jesu bud. Slik er det ikke i dag. I dag blir vi helbredet på grunn av Guds nåde. Det er ikke stilt noen betingelser til helbredelse.

   Jeg vet at denne lignelsen (Joh.15,1-10.) blir brukt om den kristne menighets forhold til Jesus. Dette er galt, for den angår den jødiske menigheten. En del av det som står her, er felles for de to menighetstypene, men når vi gransker dette nærmere, så ser vi også at der er forskjeller. Jeg skal ta for meg en del forskjeller på den messianske og den kristne menigheten:

a) I forhold til den kristne menighet er Jesus ikke vintreet, men han er hodet for legemet. Den kristne menighet utgjør en HØYERE ENHET med Jesus enn det som jødene representerer. Vi er utkalt til å være en himmelsk forsamling, mens jødene er en jordisk forsamling. Vårt hjem er himmelen, mens jødenes hjem er på jorden- i Jersalem og i Israel.

   b) De messianske jødene skal bli LIK Jesus, men vi skal bli "LIKEDANNET MED HANS SØNNS BILDE". (Rom.8,29.)

   Om de messianske jødene står det: "Dere elskede. Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham LIKE, for vi skal se ham som han er." (1.Joh.3,2.)

    Når vi undersøker den sammenhengen, som dette verset står i, så viser det seg at ordet "lik" går på det "å ikke synde mer".

    Den kristne menigheten derimot skal bli likedannet med det bildet som Jesus gav av seg selv som hodet for menigheten. Dette betyr ikke at vi skal inneha den samme posisjonen som Jesus har, for han vil bestandig være HØYT HEVET over det som den kristne menigheten kan oppnå, men vi skal være i en åndelig enhet med Jesus, og vi skal representere de samme verdiene og ideene som han har.

  "Et bilde" (gr.eikon) er ikke det samme som gjenstanden selv, men det skal fortelle oss noe om hva selve gjenstanden står for, eller hva den representerer. Slik er det også med vårt forhold til Jesus.

    c) De troende jødene skal oppstå på den siste dagen og få sine liv bedømt foran Jesu herlighetstrone i Jerusalem (Mat.25,1-30 og Luk.19,15-26), mens den kristne menigheten skal stilles fram for Guds domstol i himmelen.

d)Jødene skal få styre over byer i Rikets tid, mens vi skal ha overordnede oppgaver i Rikets tid. Vi skal blant annet styre over hele verden (gr.kosmos) og over englene. (1.Kor.6,2-3.)

 

     Det står ikke så mye i N.T. om den kristne menighets oppgaver i Rikets tid. Der er ennå hemmeligheter som ikke er åpenbart. Vi skal ha følgende posisjon og oppgaver:

a)    Vi skal bli likedannet med Jesu bilde. (Rom.8,29.)

b)     Vi skal bestandig være sammen med Jesus. (1.Tess.4,18.)

c)    Han skal vise sin herlighet på oss. "For at han i de kommende tider (i Riket for Israel og senere) kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus." (Ef.2,7.)

d)    Alle ting er underlagt Jesus og menigheten. (Ef.1.21-23.)

e)    Vi skal styre over hele kosmos. Det er alt som er skapt. "Eller vet dere ikke at de hellige skal styre over verden (gr.kosmos), og dersom verden blir dømt (styrt) ved dere, er dere da uverdige til å dømme i de ringeste saker?" (1.Kor.6,2.)

f)     Vi skal styre over engler. "Vet dere ikke at vi skal styre over engler, hvor meget mer da i timelige ting." (1.Kor.6,3.)

     Apostlene visste også at det var forskjell på deres lære og på Paulus sin lære. Det var ikke deres oppdrag å forkynne den paulinske læren. På apostelmøtet i Jerusalem i år 50, ble de enige om tre forhold:

a)    . Apostlene skulle gå til jødene med "omskjærelsens evangelium". (Gal.2,7.) Paulus skulle gå til hedningene med "uomskjærelsens evangelium". Det første evangeliet angår den messianske menigheten og innbefatter Jesu lære. Det andre evangeliet angår den kristne menigheten og innbefatter Paulus lære.

b)    Loven var opphevet for hedningene med unntak av hor, det som var kvalt, blod og avståelse fra avgudene. (Ap.gj.15,20.) Loven var ikke opphevet for den messianske forsamlingen, for den var ennå i Rikets forkynnelse.

c)    Paulus skulle samle inn penger til de fattige i Israel.

   For den kristne menighet er loven både OPPFYLT og OPPHEVET. Vi har fått NÅDEN i stedet. "Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, åpenbart UTEN LOVEN." (Rom.3,21.)

          "For Kristus er lovens ENDE (HENSIKT) til rettferdighet for hver den som tror." (Rom.10,4.)

        "Så er da loven blitt vår (jødenes) tuktemester (veiviser, oppdrager) inntil Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort ved tro." (Gal.3,24.)

   For de messianske jødene var ikke loven opphevet. Jesus utvidet kravene i den til også å gjelde både motiver og tanker. "Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven og profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. " (Mat.5,17.)

   Mens den kristne menighet søker den frie nåden uten gjerninger, så søkte den messianske forsamlingen de perfekte gjerninger ved Den Hellige Ånds hjelp.

 Paulus så på loven på følgende måte:

a)    Loven som en enhet og en totalitet er opphevet for hedningene.

b)    De enkelte budene i loven er oppsummert i det dobbelte kjærlighetsbudet. (Rom.13,9.) Vi skal ikke legge hovedfokus på oppfyllelsen av hvert enkelt bud, men på det å elske hverandre. Den som har elsket den annen, har oppfylt loven." (Rom.13,8.)

c)    I forhold til nesten og samfunnet er ikke budene opphevet. Dette har ikke noe med frelsen å gjøre. "Det kommer ikke an på omskjærelse, og det kommer ikke an på forhud, men på å holde Guds bud. Disse finner vi i Paulus sin undervisning." (1.Kor.7,19.)

d)    Loven er ikke for de troende, men for de ugudelige og synderne. De skal bli dømt på grunnlag av loven. Vi skal dømmes på grunnlag av nåden. (1.Tim.1,8-10.)

    I den messianske jødedommen var ikke loven opphevet i forholdet til Gud. Gud krevde både en større rettferdighet og en større hellighet av jødene. Han krevde både tro og gjerninger. "Den som har mine bud og HOLDER DEM, han er den som elsker meg, men den som elsker meg, skal elskes av min Fader, og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham." (Joh.14,21.)

          "Dersom dere holder MINE BUD (betingelse), da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet." (Joh.15,10.)

         "Mine barn. La ikke noen forføre dere. Den som GJØR RETTFERDIGHET (lovens rettferdighet), er rettferdig, likesom han (Jesus) er rettferdig." (1.Joh.3,7.)

   "Og derved vet vi at vi kjenner ham: Om vi holder hans bud." (1.Joh.2,3.)

  

    I den paulinske forkynnelsen er den som tror, blitt gjort rettferdig.

   Vi kunne ha skrevet mye mer om dette, men Paulus sin lære og apostlene sin lære har forskjellig fokus i forhold til loven og til Jesu bud. Vi som tilhører den kristne menigheten, er FRI FRA LOVEN og BUDENE i vårt forhold til selve frelsen. Hvis vi greier å se dette, så kan vi begynne å vandre i det som Paulus lærte oss. Vi blir frigjorte og glade kristne.

       I forkynnelsen er det en enorm SAMMENBLANDING av disse to aspektene ved Guds ord. Dette fører til at kristenfolket ikke ser den store friheten som vi har i Jesu nåde og i den paulinske forkynnelsen.

       Erstatnings- og sammenblandingsteologien fører til både frustrasjon og forblindelse av en riktig forståelse av Guds ord.

   Vi skal ikke forkynne "loven" for de troende. Vi skal forkynne nåden. "For synden skal ikke herske over dere. Dere er jo ikke under loven, men under nåden." (Rom.6,14.)

        "For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, idet den (nåden) OPPTUKTER OSS til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder." (Tit.2,11-12.)

   Vi skal heller ikke forkynne "loven" til de ufrelste, men vi skal forkynne nåden.  "Men da han som utvalgte meg fra mors liv, og KALTE MEG VED SIN NÅDE." (Gal.1,15.)

        "Eller forakter du hans godhets og tålmods og langmods rikdom, og vet du ikke at GUDS GODHET (GUDS NÅDE) DRIVER DEG TIL OMVENDELSE?" (Rom.2,4.)

    "Bare dette vil jeg vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller VED TROENS (NÅDENS) FORKYNNELSE?" (Gal.3,2.)

    "han som frelste oss og kalte oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter sitt eget forsett (vilje) og den NÅDE som er gitt i Jesus Kristus før tidsalderlige tider." (2.Tim.1,9.)

   Til de ufrelste skal vi forkynne følgende:

a)    At alle mennesker er full av synd og urettferdighet. (Rom.3,10-18.)

b)    At ingen kan frelse seg selv ved egne gjerninger.

c)    At Jesus er død for all verdens synd.

d)    At de har fått sine synder tilgitt. (2.Kor.5,19.)

e)    At de må ta imot denne ufattelige gaven.

f)     At den som ikke tar imot denne nådegaven, får ikke del i Guds rike.

 

   Jesu forsoning er å betrakte som en kontrakt mellom Gud og menneskene. Gud har allerede satt sin underskrift under denne kontrakten, men kontraktens innhold begynner ikke å virke før menneskene også signerer kontrakten.

   Den som ikke er villig til å signere kontrakten, har gjort Gud til en løgner.

   Gud vil ha et svar fra den enkelte om vedkommende tar imot gaven, eller om han ikke gjør det.

    Vi skal ikke forkynne "loven" for de ufrelste, for den er opphevet i frelsesspørsmål, men vi skal gi dem evangeliet om Guds store kjærlighet i Jesu forsoning. Jesus døde for alle mennesker til fastsatt tid.

   Når Paulus forlot menighetene, så overgav han dem til Guds nåde. Den skulle bevare dem. "Og nå OVERGIR jeg dere til Gud og Guds nådes ord, han som er mektig til å OPPBYGGE dere og gi dere arvelodd blant alle dem som er blitt helliget." (Ap.gj.20,32.)

   I luthersk teologi sier man at "loven" har tre funksjoner, og de er:

a)    Den skal regulere forholdet til nesten og være et fundament for samfunnet. Det er rett.

b)    Den skal bringe menneskene til Jesus. Det er galt. Det er nåden som skal bringe menneskene til Jesus.

c)    Den skal bevare oss som troende. Det er også galt. Det er nåden som skal bevare oss som troende.

   I og med at jødene fortsatt var under loven i den messianske jødedommen, så blir den å betrakte som en KONTRAKT mellom Gud og den enkelte. Når jødene oppfylte sin del av kontrakten, så var Gud FORPLIKTET til å oppfylle sin del.

   Når de messianske jødene holdt Jesu bud (Johannes 15,7), kunne de få sine ønsker og sine bønner oppfylt. Slik er det ikke i dag. Vi får ikke alt det som vi ber om, for vi ber ikke alltid i samsvar med Guds vilje og Guds planer. Vi får det som er BEST FOR OSS. I et kort perspektiv ser vi ikke bestandig hva som er best for oss, men det viser seg at det som ikke hadde noen mening, fikk en ny og en annen mening. Gud arbeider i et lengre perspektiv enn det som vi gjør. "Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Herren, de som etter hans råd er kalt." (Rom.8,28.)

   I den messianske jødedommen var det følgende betingelser, som måtte være oppfylt, for at jødene skulle få det som de bad om:

a)    De måtte be I TRO og IKKE TVILE. De måtte BEGJÆRE det som de bad om. "Men Jesus sa til ham: Om jeg formår? ALT ER MULIG FOR DEN SOM TROR." (Mark.9,23.)

        "Sannelig sier jeg dere at den som sier til dette fjell (Oljeberget). Løft deg opp og kast deg i havet og IKKE TVILER i sitt hjerte, men TROR at det han sier, skal skje, ham skal det vederfares. Derfor sier jeg dere: ALT det dere BEDER OM og BEGJÆRER, tro bare at dere har fått det, så skal det vederfares dere." (Mark.11,24.)

   "Men han BE I TRO, UTEN Å TVILE, for den som tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes for vinden. For ikke må det menneske tro at det skal få noe av Herren." (Jakob.1,6-7.)

b)    Det måtte være TO eller TRE som bad sammen. Da kunne de be om hva som helst, og de skulle få det. (Mat.18,19-20.)

c)    De måtte be I JESU NAVN. (Mat.18,19-20 og Joh.16,23.)

d)    De måtte be ETTER GUDS VILJE. De som bad etter Guds vilje, var sikret å få det som de bad om. De hadde fått det allerede, selv om de ikke hadde erfart det. (1.Joh.5,14-15)

e)    De måtte HOLDE JESU BUD. (Joh.14,15 og Joh.15,7.) (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og lære. Kapittel: Makten til å løse og binde. s.258-260.)

   Paulus underviste ikke på denne måten. Han satte ikke opp noe krav for at våre bønner og begjæringer skal bli oppfylt. Han overlot dette til Guds nåde. Det er bare EN GANG at Paulus henviste til et menneskets tro, for at dette mennesket kunne bli helbredet. "Han hørte Paulus tale. Denne så skarpt på ham, og da han så at han hadde TRO TIL Å BLI HELBREDET, sa han med høy røst: Reis deg og stå opprett på dine føtter. Og han sprang opp og gikk omkring." (Ap.gj.14,9-10.)

   I dette tilfellet forkynte Paulus noe som kan bli forvekslet med den messianske jødedommen, at troen var nødvendig for at helbredelsen kunne komme i stand. Dette er ikke tilfellet i den paulinske kristendommen, for helbredelsen er en gave som gies til den enkelte helt uavhengig av om den enkelte har en sterk tro eller ikke.

   Svaret er at denne mannen fikk en STERK OVERBEVISNING om at han skulle bli helbredet, når han hørte Paulus tale. Vi vet at troen kommer av forkynnelsen. Dette gjelder både den frelsende tro og tro som overbevisning. Dette kaller vi for "troens nådegave" (1.Kor.12,9.)

 

   Hva som gjelder troen, så er det følgende å si om den:

a)    Troen en gave fra Gud. Det er en indre forventning og en visshet om at det som Gud har lovet, det vil han oppfylle i sin tid. "Men tro er full visshet om det som håpes. Overbevisning om ting som ikke sees." (Hebr.11,1.)

b)    Tro som "forventning" og som "begjæring". Det var den troen Jesus krevde av jødene, for at de skulle bli helbredet.

c)    Frelsende tro. Paulus satte ofte likhetstegn mellom troen og nåden. "men etter at troen (nåden) er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren."(Gal.3,25.)

d)    Tro som nådegave. "en annen tro ved den samme Ånd."(1.Kor.12,9.)

e)    Voksende tro. Det er voksende innsyn inn i Guds ordninger.

   Den messianske jødedommen var MYE MER FORUTSIGBAR enn det den paulinske kristendommen er, i og med at den førstnevnte var basert på Jesu bud og oppfyllelsen av dem. Dette ble betraktet som en kontrakt.

   I vår tid har Den Hellige Ånd, som er Guds kraft, en mye FRIERE STILLING i forhold til den kristne menigheten enn det Han hadde i forhold til den messianske menigheten. Grunnen til det er at forholdet mellom Gud og den kristne menigheten er basert på NÅDE og IKKE PÅ KRAV og BETINGELSER.

   Det er særlig i forbindelse med helbredelse av sykdom at vi har en meget USUNN og GAL FORKYNNELSE i mange av våre menigheter. Vi skal bare kort gi en vurdering av dette.

a) Det var ikke sykdommen som var i fokus, da Jesus sonet vår synd på Golgata, men det var synden. Sykdommen er en følge av synden. Vi har derfor ikke noe krav på å være frisk. Vi har derimot krav på syndenes forlatelse.

b) Vi er alle sammen underlagt syndens og dødens lov. Dette gjelder selve legemet. Selv om Jesus overvant døden på Golgata, så eksisterer den fortsatt. Den blir beskrevet som "den siste fiende". "For han (Jesus) skal være konge (i "Riket for Israel") inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som tilintetgjøres er døden." (1.Kor.15,25-26.)

c) Det er ikke vår tro som helbreder oss, men Guds nåde.

   I utgangspunktet er det ikke noe godt når vi rammes av sykdom, ulykker eller prøvelser, men vi vet også at Herren vender det onde til det gode. Det som ikke hadde en mening, fikk plutselig en annen og ny mening.

   Noen predikanter sier at det er ikke Guds mening, at vi skal være syk. Hva vet de om det? Gud kan bruke sykdommen til noe positivt. Det står i Bibelen at ingen kjenner Guds sinn og Guds planer, slik at han kan være Guds rådgiver. "O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud. Hvor uransakelig hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. For hvem kjente Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver?" (Rom.11,33-34.)

   Hva som gjelder Guds vilje, så må vi dele den i to, og det er:

b.     GUDS EGENTLIGE VILJE. Det er det som Gud ønsker innerst inne. Han ønsker ikke at noen skal være syk. Han ønsker at alt skal være perfekt. Han ønsker heller ikke at det skal være krig i verden.

c.     GUDS TILLATELIGE VILJE. Han tillater at onde ting skjer. Det er satan som står bak alt som er ondt. Han bruker ofte menneskene til å fremme sine onde planer.

 

      Vi skal alle sammen dø en gang. Det skjer ofte gjennom sykdom. Da er det godt å vite at ingen ting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Ikke trengsel, angst, forfølgelse, hunger, nakenhet, fare eller sverd. Vi blir betraktet som slaktefår i denne verden. I alt dette vinner vi MER ENN SEIER ved ham som elsker oss. (Rom.8,35-37.)

   Jeg skulle ønske at kristenfolket kunne få en riktig og sunn forståelse av Guds nåde. Dersom de fikk det, så kunne de slappe mer av i forhold til ytre hendelser og stole på "at alt tjener dem til gode som elsker Herren." (Rom.8,28.)

   For at dette skal kunne skje, må vi kjenne til at N.T. beskriver to forskjellige læresystemer. Det er Rikets lære, og det er den kristne menighets lære. Den første er basert på tro og gjerninger, mens den andre er basert på tro og nåde.

37.)    "Og når Han (Den Hellige Ånd) kommer, skal han overbevise verden om SYND og om RETTFERDIGHET om DOM." (Joh.16,8.)

  Dette utsagnet er ikke i samsvar med det som er i sentrum i den paulinske læren om synden, rettferdiggjørelsen og dommen. Paulus lærte at synden og dommen var tatt bort for hele verden (2.Kor.5,19.), og at den som kom til tro på Jesus, skulle bli rettferdiggjort.

   Utsagnet i Johannes 16,8 angår ikke den paulinske nådelæren, men det angår endetiden og Guds dom over jødene og verden. De som ikke ville omvende seg og komme til tro på Jesus, de ble dømt når Jesus kom tilbake for å opprette "Riket for Israel".

 

38.)    Når Den Hellige Ånd kom, skulle Han lære apostlene alle ting. Han skulle lære dem "de tilkommende ting." Han skulle ikke tale av seg selv, men det som han hørte, skulle han forkynne. Han skulle herliggjøre Jesus og føre videre Jesu lære. (Joh.16,12-14.)

   Jesus hadde mye som han ennå ville undervise sine apostler om, men de kunne ikke forstå det på daværende tidspunkt. (v.12.) De skulle forstå det når Den Hellige Ånd kom. Dette gjaldt blant annet:

 

a.     De forstod ikke forsoningen.

b.     De forstod ikke at Riket kom til å bli utsatt med ca.2000 år.

c.      De forstod ikke de paulinske hemmelighetene.

d.     De forstod ikke at Den nye pakt i Jesu blod skulle erstatte Mose-loven og Jesu fortolkning av den i den frie nådens tidsperiode.

e.     De forstod ikke de fremtidige begivenhetene som er beskrevet i Johannes Åpenbaring.

Alt dette skulle Den Hellige Ånd lære dem når Han kom.

 

     Den kristne menighet er også koblet inn i Den nye pakt i Jesu blod, og vi har fått Den Hellige Ånd som frelsespant og innsegl. Vi har Den Hellige Ånd felles med jødene. Det var han og den oppstandne og herliggjorte Jesus som lærte Paulus de ny-testamentlige hemmelighetene. Han skal også lære den kristne menigheten dette, men i og med store deler av den paulinske teologi har vært misforstått i snart 2000 år, så er store deler av den kristne menigheten ikke klar over at det er forskjell på den messianske jødedommen og den paulinske kristendommen. De blander disse to læresystemene sammen.

   Det er ikke noe rart at vi fremdeles "ser stykkevis og taler profetisk stykkevis" (1.Kor.13,9-13.), og det til tross for at DEN FULLKOMNE LÆREN ble utarbeidet av Paulus for snart 2000 år siden. "viss tjener jeg er blitt etter den husholdning som er meg gitt blant dere. Det vil si Å FULLFØRE GUDS ORD." (Kol.1,25.)

 

39.)    "Når kvinnen (Israel) føder (Israels omvendelse i endens tid), har hun sorg (i den store trengsel), fordi hennes tid er kommet, men når hun har født sitt barn (det omvendte Israel), kommer hun ikke lenger sin trengsel i hu, av glede over at et menneske er født til verden. Således har også dere nå sorg, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere. Og på den dag (når Jesus kommer tilbake og jødene blir frelst) skal dere ikke spørre meg om noe (for da skal de forstå alt). Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn." (Joh.16,21-23.)

 

   Dette er et bilde på Jesu gjenkomst og jødenes omvendelse på slutten av trengselstiden. "Kvinnen" er her et symbol på "jødene". De messianske jødene skal da glemme all sin sorg og trengsel. De skal bare glede seg over at Messias er kommet, og at de er frelst som rest og levning.

   Den kristne menigheten skal ikke inn i trengselstiden på 7 år. Jesus vil ikke tillate at hans legeme skal bli ødelagt av Satan og Antikrist. "og vente på hans Sønn fra himlene. Som han oppvakte fra de døde, Jesus, han som FRIR OSS FRA DEN KOMMENDE VREDE." (1.Tess.1,10.)

 

40.)    "Jeg ber ikke at du skal ta dem (de messianske jødene) ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde (den Onde)." (Joh.17,15.)

   Hva som gjelder Jesu avskjedstale (Joh.14-16) og Jesu yppersteprestelige bønn (Joh.17.), så angår ikke disse talene den kristne menigheten. De angår de messianske jødene.

   De messianske jødene skal ikke takes ut av verden. Jesus bad om at de måtte bli bevart fra den Onde i trengselstiden. Dette er det samme som Jesus uttalte i "Guds bønn" "…, men fri oss fra det onde (den Onde)…" (Mat.6,13.) (Se min bok:Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. Kapittel: Fadervår er en jødisk bønn. s.79.)

   Den kristne menigheten skal derimot takes ut av verden før trengselstiden. Det er den kristne menighets store håp. "Håpet" er ett av de 6 kjennetegn som den kristne menigheten har. (Ef.4,4-6.)

41.) "Fader! Jeg vill at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg, være hos meg (i "Riket for Israel"), for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du har elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt." (Joh.17,24.)

   Da Jesus kom til jødene, måtte han avkle seg mye av sin herlighet. (Se Filip. 2,5-11.) Ved sin himmelfart fikk han igjen den herligheten som han hadde hos sin Far. Han skal omgi seg med denne herligheten, når han kommer tilbake til Israel, for å opprette "Riket for Israel".

   Jesus ønsker å dele denne herligheten både med jødene og de hedningenasjonene som underkaster seg hans styre i Rikets tid. I Rikets tid vil jødene være det ledende folket på jorden. De skal være konger og prester for Gud ut over den hele jord, mens Jesus skal være jødenes konge og yppersteprest. Han skal regjere hele verden ut ifra Jerusalem.

   Templet i Jerusalem skal bygges opp igjen, og Jesus skal motta gaver og offer fra hedningenasjonene. De som ikke vil delta i Løvsalenes Fest, skal ikke få regn i sine land. (Sak.14,17.)

42.) Jesus bekreftet ovenfor Pilatus at han var konge, men han sa også at hans Rike ikke var av denne verden. (Joh.18,33-37.)

   Jesus er jødenes konge, men hans Rike er ikke av denne verden. Det betyr ikke at Riket ikke skal være i denne verden, men det betyr at dette Riket er av en helt annen åndelig beskaffenhet enn verdens riker- de som forgår. Jesu Rike er bygd på Jesu forsoning og et rett og rettferdig styre.

   Den kristne menighets rike er ikke på jorden, men det er i himmelen. "for det håps skyld som er gjemt for dere I HIMLENE, som dere forut har hørt om ved sannhetens ord i evangeliet." (Kol.1,5.)

   "han som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i SIN ELSKEDE SØNNS RIKE." (Kol.1,13.)

43.) I tillegg til alle de fullmaktene som apostlene fikk av Jesus, fikk de også den fullmakten at de KUNNE TILGI eller FORLATE SYND. "Dersom dere forlater noen deres synder, da er de dem forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt. (Joh.20,23.)

   Dette er en fullmakt som de skal fortsette med å ha i "1000 års-Riket". De skal sitte på 12 troner i templet i Jerusalem og dømme jødene. (Mat.19,28.)

   Den kristne menigheten har ikke fått denne fullmakten, selv om Den romersk katolske kirken hevder, at den har fått denne fullmakten gjennom Peter, som den hevder var den første biskopen i Roma. Dette er FRI FANTASI og har ikke noe med virkeligheten å gjøre. Peter arbeidet ikke blant hedningene i Roma. Han arbeidet blant de messianske menighetene i Israel og ute i diasporaen.

   Dette er den "nøkkelmakten" som de 12 apostlene fikk av Jesus. De kunne tilgi synd og fastholde synd. De kunne uttale seg om læremessige forhold og delvis forandre på det som Jesus hadde lært. Jeg tenker her på det som skjedde på apostelmøtet i Jerusalem i året 50, da de satte Jesu misjonsbefaling i Matteus 28,18-20 til side og satte et skille mellom den kristne menigheten og den messianske menigheten.

   Den kristne menighet har ikke fått denne "nøkkelmakten" av Herren. Vi kan ikke tilgi synd på vegne av Herren. Vi må henvise menneskene til Jesu forsoning. Vi kan bare tilgi den synd som er begått mot oss selv.

   Det er heller ikke behov for at menneskene tilgir synd på vegne av Gud i vår tidsperiode, for loven er opphevet og synden er sonet, tilgitt og glemt.

   Vi kan heller ikke forandre den paulinske læren. Den står fast inntil Herren henter den kristne menigheten. Etter den kristne menighets bortrykkelse blir den messianske læren innført igjen. Først i Israel og deretter i hele verden. Da først kommer misjonsbefalingen i Mat.28,18-20 til sin fulle rett. Da skal de messianske jødene:

a) Gå ut i hele verden med Rikets evangelium.

b) Gjøre alle folkeslag til Jesu disipler.

c) Døpe alle mennesker til Den treenige Guds navn.

d) Lære alle mennesker at de må holde hele Jesu undervisning.

   I vår tid skal vi ikke ta ut FOLKESLAGENE for Guds rike. Vi skal være med på å ta ut DEN KRISTNE MENIGHETEN. Det er det misjonen- både indre og ytre misjonen- går ut på. Vi skal være med på å ta ut et folk av hedninger for Jesu navn. (Ap.gj.15,14.)

44.) Etter Jesu oppstandelse fra de døde, viste han seg for apostlene 3 ganger. Ved den siste anledningen bad han dem om at de måtte kaste ut garnene på den høyre siden av båten. De fikk da 153 fisker. (Joh.21,1-11.)

   Det er 153 forskjellige fiskeslag i Genesaretsjøen. De symboliserer de 153 folkeslag som man regnet med var i verden. Dette viser oss følgende forhold:

a)    Nådetiden for den messianske jødedommen var ennå ikke slutt. Hedningene kunne ennå bli innlemmet i den messianske jødedommen.

b)    I "1000 års-Riket" skal jødiske misjonærer greie å innlemme alle folkeslag i Guds Rike, som er "Riket for Israel".

Den kristne menigheten har ikke fått dette oppdraget. Den har fått det oppdraget å ta ut den kristne menigheten, som er Jesu legeme.

Tingvoll den 18-10-05 og den 18-05-06. Oskar Edin Indergaard.